I kjølvannet (In The Wake) av Per Petterson

Jeg leser ikke bøker for å underholdes. Ikke for å få tiden til å gå. Den går dessverre altfor fort. Bøker leser jeg for av og til finne og lese bøker som den boken jeg nå har lest:

Med denne romanen som handler om å være et menneske i sorg har jeg lest alle bøker Per Petterson har skrevet. Et gjennomgående trekk med hans romaner er at han skriver om det å være menneske i ulike settinger på en usentimental måte. I en verden som er full av overfladiskhet er det godt å lese slike bøker.

Romanen I kjølvannet ble utgitt i 2000, er på 190 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Den handler om tiden etter at en katastrofe har rammet hovedpersonen Arvid. Den samme katastrofen som rammet Per Petterson da forfatterens foreldre, bror og niese omkom i mordbrannen på skipet MS Scandinavian Star i 1990.

I begynnelsen av romanen møter vi Arvid, 43 år, i Oslo Sentrum. Året er 1996. Arvid er i bakfylla, skitten med brukne ribben og husker lite av hvordan han er havnet der han nå befinner seg:

«Jeg hoster og ser ned, jeg ser hendene mine. De har en tomhet jeg ikke kan forklare og er svarte og har skrubbsår i håndflatene, men jeg kjenner ingenting. De bare henger der.»

Han tenker tilbake på skiturene han hadde samme med faren og broren:

«Men det er et liv siden nå, og han har vært død i nesten seks år. Jeg husker et kontor på Drammensveien med røde kors på døra, en brannmann viser en video fra inne i båten med et landskap av halvnakne, liggende kropper, dødens korridor sto det på forsida av VG, på innsida av øynene mine var denne videoen; hud, jeg ser hud, fløyelsmatt i det flakkende lyset fra ei lampe som beveger seg innover, urolige skygger mellom albuer og hoftekammer, skulderblad og nakkegroper, et hav av stille mjukhet der bare lyset beveger seg og gjør det levende som ikke lever. Kamera går, og stopper et øyeblikk foran det som er blitt svart, der flammene har tatt alt og gjort seg ferdige, for det svinger inn i en lugar med en tøypingvin helt aleine på ei køye og døra på gløtt mot badet, den mørke stripa i åpninga foran badets åpenbare hemmelighet. Jeg fryser på føttene her jeg står med nesa mot døra og husker kulda som satte seg i føttene den gangen i det kontoret, og magen som brant helt vanvittig. Men i ansiktet var jeg helt rolig, og hun som satt ved siden av meg sa: - Spol tilbake, for guds skyld, jeg må se den pingvinen én gang til.»

Arvid er på bunnen, og dit har han vært å vei lenge. Han er skilt, døtrene bor sammen med moren og han har hatt lite kontakt med dem den siste tiden. Han bor alene i en blokkleilighet og forsøker å skrive. Livet blir ikke enklere når den eldste broren, den eneste gjenlevende etter katastrofen, forsøker å begå selvmord. Når Arvid snakker med han på sykehuset første gang etter hendelsen spør han broren om han hadde tenkt å la Arvid bli igjen alene:

«- Du er ikke nok, sier han. Stemmen hans er helt tom, det er ingen ting å hente der.

 Nei, vel, sier jeg...»

Romanen foregår i nåtid der Arvid tenker mye på forholdet til faren. På det som skjedde etter katastrofen; oppryddingen i leiligheten til foreldrene. Og et forsøk på å komme videre i livet. Det er få forfattere som jeg har lest som klarer å bevege seg mellom nåtid og fortid på en så uanstrengt måte som Per Petterson.

I kjølvannet ble godt mottatt av kritikerne da den ble utgitt; det kan du lese her på forlaget Oktober. For romanen mottok Petterson Brageprisen og han ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia. En av kritikerne, Leif Ekle skriver bl a i denne anmeldelsen:

«I kjølvannet» ligger i sin handling og virkelighet svært nær Per Pettersons eget liv. I et samfunn der det private ikke lenger finnes som sfære med krav på respekt, kan det være grunn til å frykte en slik bok.

Og ­ det ligger mesterskap til grunn, intet mindre, når forfatteren, som Petterson, klarer å løfte den egne, helt konkrete tragedien - den som bare han kan eie - til å angå alle som fremdeles orker å tenke, alle som har møtt eller må møte sorgen som en del av dette livet. Alle, ikke minst menn, som vil forsøke det håpløse prosjektet å være anstendig menneske.»