Sult av Knut Hamsun – romanen ble en intens leseopplevelse

«Historien om Hamsuns vagabondeliv er i seg selv en roman. Da han gikk i land fra Amerika-båten i 1888, ble det satt et foreløpig punktum for denne romanen. Hamsun må selv ha visst at tiden nærmet seg. Et stoff hadde modnet, en personlig skrivemåte var utviklet – under stadig prøving og feiling. Brevene han skriver fra nå av og frem til utgivelsen av Sult, er preget av en selvsikkerhet som savner sin make i hans liv – både før og senere.»

Jeg har lest Sult av Knut Hamsun. Boken ble utgitt første gang i 1890. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1968. Boken sitatet over er hentet fra innledningen til kapittelet Vagabond-dager 1879-1890 i boken som jeg skrev om i innlegget;  

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken er det et bilde  av en bygård i Oslo, og i tilknytning til bildet står det:

«Etter det mislykkede besøket i København dro Hamsun til Kristiania der han leide seg inn på et billig værelse i Tomtegaten 11. Av Zahls penger var det ingenting tilbake. Vinteren 1880 erfarte Hamsun for første gang hvordan det føles å leve på sultegrensen. Opplevelsene under disse vintermånedene i 1880 danner det viktigste biografiske grunnlaget for sultskildringene i Hamsuns store gjennombruddsroman ti år senere, der forfatteren lar den anonyme jeg-fortelleren bo i samme hus som han selv bodde.»

Det fremgår ikke klart av boka til Rottem om bygården er Tomtegata 11. Men jeg fant bildet over  i denne artikkelen:

Hamsun bodde på Burger King: Det er 50 år siden bydelen Vaterland i Oslo ble revet. I dag er den erstattet med blant annet Oslo S, Oslo City og Postgirobygget.

Bildet gir et inntrykk av gatene Hamsun har gått rundt og sultet. Fra romanens begynnelse:

«Det var i den Tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige By som ingen forlater før han har faat Mærker av den.......

Jeg ligger vaaken paa min Kvist og hører en Klokke nedenunder mig slaa seks Slag; det var allerede ganske lyst og Folk begyndte at færdes op og ned i Trapperne. Nede ved Døren hvor mit Rum var tapetseret med gamle Numre av «Morgenbladet» kunde jeg saa tydelig se en Bekjendtgjørelse fra Fyr-direktøren, og litt tilvenstre derfra et fett, bugnende Avertissement fra Baker Fabian Olsen om nybakt Brød.»

I boken til Rottem er blant annet et bilde fra Slottsparken i 1895 og fra Pilestredet; steder hovedpersonen i Sult oppholder seg. Fra romanen:

«Hvor det hadde gaat jævnt og regelmæsssig nedover med mig hele Tiden! Jeg stod tilsist saa besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en Kam tilbake eller en Bok at læse i naar det blev mig for trist. Hele Sommeren utover hadde jeg søkt ut paa Kirkegaardene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet Artikler for Bladene, Spalte efter Spalte om de forskjelligste Ting, underlige Paafund, Luner, Indfald av min urolige Hjærne; i Fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjærneste Æmner som voldte mig lange Tiders Anstrængelse og aldrig blev optat. Naar et Stykke var færdig tok jeg fat paa et nyt og jeg blev ikke ofte nedslagen av Redaktørenes Nei; jeg sa stadig væk til mig selv at engang vilde det jo lykkes. Og virkelig, stundom naar jeg hadde Held med mig og fik det litt godt til kunde jeg faa fem Kroner for en Eftermiddags Arbeide.

Jeg reiste mig atter op fra Vinduet, gik bort til Vaskevandsstolen og dynket en Smule Vand paa mine blanke Bukseknæ for at sværte dem og faa dem til at se nyere ut. Da jeg hadde gjort dette stak jeg som seedvanlig Papir og Blyant i Lommen og gik ut. Jeg gled meget stille nedover Trapperne for ikke at vække min Værtindes Opmærksomhet; det var gaat et Par Dager siden min Husleie forfaldt og jeg hadde ikke noget at betale med nu mere.»

Det er også et bilde av eiendommen han leide et loftværelse i København etter å ha pantet vesten sin, og han gikk straks i gang med å skrive videre på Sult, han skriver om sin situasjon til en forretningsmann:

«Jeg kan ikke arbejde, ikke godt, ikke fint. Jeg sitter her på en kvist, hvor det blæser gjennom væggene; her er ingen ovn, nesten ikke lys, blott en eneste rude opp i taget. Jeg kan heller ikke godt gå ud nu, siden det blev koldt, det er for småt med klæder.»

Over er et bilde av Hamsun som ble tatt i 1886 da han var trikkekonduktør i Chicago. Men det er skildringer av han i boken til Rottem som viser likheten med personen i romanen. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Utgivelsen av Sult ble vendepunktet for Hamsun- Øystein Rottem skriver:

«5. juni 1890 kom Sult ut på Philipsens forlag i København. Den skapte sensasjon, men kritikken var blandet. Bruddet med de rådende estetiske normene var så radikalt at kritikerne hadde problemer med å finne ut av den.

I dag blir romanen oppfattet som et av de betydeligste verker i den europeiske fin-de-siecle-litteraturen. Og ikke nok med det: Mange vil mene at det lar seg gjøre å sette et skille i europeisk litteratur ved utgivelsen av Sult.

Aldri før var den moderne fremmedgjøring blitt behandlet med en slik psykologisk dybde og en slik stilistisk kraft. Her er det moderne menneskets sjeleliv lagt under dikterens lupe. Her foregripes, i litterær form, en rekke av de synspunkter som Sigmund Freud snart skulle bli berømt for.

I Sult omhandles ikke sulten som et sosialt fenomen som bør avskaffes, men som utgangspunkt for en boring i det indre sjeleliv. Av enkelte (tyske) kritikere ble den betegnet som 'subjektiv naturalisme'.

Sulten har også en symbolsk dimensjon. Sult-helten mangier ikke bare mat, han mangler nesten alt. Slik kan sulten oppfattes som et bilde på den mangeltilstand som oppstår når Gud er død og verden tømmes for mening. Tilbake står kun «hin Enkelte» som i ubendig tross setter seg opp mot sin skjebne. Sult er individualistisk diktning i høyeste potens. Her har Hamsun nedlagt hele sin seige kamp for å overleve som dikter. Sult er svenneprøven - den mest geniale svenneprøve i norsk litteratur.»

Sult ble for meg en intens leseopplevelse. Den beskriver den nød denne hjemløse personen lever under. Eier ikke nåla i veggen og lever fra hånd til munn. Er uten mat i flere dager. Uten å ha levd slik er jeg i tvil om Hamsun eller noen annen kunne skrevet denne romanen. Den beskriver også andre menneskers nød – et tidsbilde fra den siste bopelen denne personen har før vi forlater han:

«Jeg gik til Vinduet og saa ut; mit Vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte det nogen Børn. Brostenene, fattig klædte Børn midt i den fattige Gate; de kastet en Tomflaske imellem sig og skraalet høit. Et Flyttelass rullet langsomt forbi dem; det maatte være en fordreven. Familje som skiftet Bopæl utenfor Flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. Paa Vognen laa Sengklær og Møbler, markstukne Senger og Komoder, rødmalte Stoler med tre Ben, Matter, Jærnskrap, Bliktøi. En liten Pike, bare et Barn, en rigtig hæslig Unge med forkjølet Næse, sat oppe i Lasset og holdt sig fast med sine stakkars blaa Hænder for ikke at tumle ned. Hun sat paa en Bundt av rædsomme, vaate Madrasser som Børn hadde ligget paa og saa ned paa de Smaa som kastet Tomflasken imellem sig . . . .»