Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen – boken til Espen Ytreberg er verdt å få med seg av flere grunner

«Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen handler om mennesker som søkte kjærlighet, men støtte mot omstendigheter som vanskelig lot seg rokke. Amundsens kjærlighet til Nita og Camilla var en tid virkelig nok. Likevel tålte den ikke vekten av problemene Amundsen stred med midt i 1920-årene. Da gjorde konkurs og pengesorger, konflikter i familien og nettverket, kritikk fra mediene og manglende ekspedisjonssuksess at Amundsen ville komme fri fra ansvaret for de to jentene. En annen situasjon kunne ha gitt et annet utfall. Kjærligheten er sjelden betingelsesløs, selv om et utall sentimentale sanger insisterer på nettopp det. Kjærligheten avhenger av omgivelsene og situasjonen. I 1924 var Amundsen for nedkjørt, for motarbeidet, han opplevde seg venneløs og pengelens. Da sendte han jentene fra seg.

I dag kalles slike mer betingede følelser som Amundsen viste seg å ha, av og til for «den lille kjærligheten». Den overvinner ikke alt, men er sårbar for omstendighetene og for menneskelig svakhet. Kan hende var rett og slett ikke Amundsens kjærlighet til jentene større enn dette. Selv om den var en reell kraft i ham, var andre hensyn sterkere, i lengden veide de tyngre. Det var noe selvsentrert og brutalt med måten Amundsen sendte jentene tilbake på. Da han gjorde det, gikk han på et nederlag som menneske. Dette nederlaget kan vi så prøve å veie mot Amundsens stunder av genuin kjærlighet og samhørighet med jentene.»

Filmen om Roald Amundsen Amundsen går på norske kinoer for tiden. Filmskaperne er blitt kritisert for ikke å ha kreditert Tor Boman-Larsen fordi de har hentet stoff fra boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Biografien kommer jeg aldri til å glemme. En av grunnene til at den gjorde et sterkt inntrykk, er historien om Nita og Camilla.

Etter å ha kjøpt og lest Espen Ytrebergs bok Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen, som sitatene i dette innlegget er fra, sitter jeg igjen med enda flere tanker. 

Nita og Camilla levde i en tid da barn, kvinner og minoriteter hadde lav verdi sammenlignet med menn som Roald Amundsen. Prosjektet hans kunne endt så mye verre. Igjen var det menneskene rundt Amundsen og andre menneskers hjertevarme som gjorde at prosjektet hans fikk en slutt som ikke ble en katastrofe for Nita og Camilla. Om det ble en lykkelig slutt etter måten han returnerte dem på, er det bare jentene som hadde svaret på. Jeg kan ikke befri meg for å tenke på Amundsens tilbakesendelse og måten han gjorde det på som det brutale mennesker gjør med katter de vil bli kvitt. Problemet løses ved at de setter de ut i en pappeske i skogen. I beste fall finner mennesker med hjertevarme kattene og kan befri dem fra katastrofen.

«Historien om forflytting av urinnvånere er også historien om skiftende hensikter hos de fra Vesten. For opplysningstida ble urinnvånerne ofte brakt hjem som en slags trofeer, og som tjenere. De gikk to skritt bak og ble vist fram som vitnesbyrd om makten til han som hadde tatt dem med seg tilbake. En elementær nysgjerrighet spilte også inn, folk i Vesten var oppsatt på å vite hva den nye verden egentlig rommet, og aller mest på hva slags mennesker som bodde der. Fra opplysningstida på 1700-tallet dukket andre motiver opp i tillegg: ønsket om å gjøre urfolkene til gjenstand for vitenskapelige eksperimenter, det å gi dem skoleundervisning. Senere igjen, i det 20. århundre, kom tanken om å la dem få del i vestlig velstand og trygghet. Men impulsen til å vise urinnvånere fram for medier og folkemengder, stille dem ut for å tjene på det, har vært der hele tida. «

Boken til Espen Ytreberg forteller oss også om andre «forflyttede», som det er verdt å lese bøker om de finnes.

Hvordan startet Amundsens prosjekt, og hvorfor har forfatteren kalt boken Kapp Hjertestein:

"På denne tida la «Maud» frosset fast i en liten bukt rett ved et nakent, rundrygget fjell som stikker ut i havet og danner en odde. Den markerer stedet der kysten knekker sørøstover mot Beringstredet, det korte stykket med hav som skiller det asiatiske fra det amerikanske kontinentet. Noen måneder senere tok en av nordmennene et bilde av odden sett østfra, en rygg av svart stein ut i havet, som et stort og stille havdyr i overflata, halvt begravd av is. I dag bruker kartene det russiske navnet på odden, Serdze-Kamen. På norsk blir det Kapp Hjertestein.»

«Hvorfor overtok Amundsen Camilla og Nita, hva var motivet for å ta dem med seg tvers over kloden til Norge? I den mest betydningsfulle Amundsen-biografien til nå har Tor Bomann-Larsen prøvd å forklare det som skjedde, ut fra Amundsens psyke. Utgangspunktet var at Amundsen oftest prioriterte polarerobringer framfor nære relasjoner. Han dro på stadig nye ekspedisjoner gjennom livet, parallelt med at han distanserte seg fra stadig nye elskerinner og kom mer og mer på kant med familien. Det gjorde ham ensom, men så kom Nita og fylte Amundsens behov for menneskelig nærhet, i følge Bomann-Larsen.

Forestillingen om barnets varme som smelter ismannens hjerte, kan være fristende. Men det å si at Amundsen prioriterte karrieren, at han kunne være dominerende og lite hensynsfull overfor familien, er ikke å si så mye mer enn at han var en nokså typisk vestlig alfahann fra det tidlige 20. århundre. Andre faktorer enn Amundsens hjerte og smerte spilte inn da han overtok jentene. Han hadde syslet med planer om å ta med urinnvanere til Norge lenge. Nita og Camilla var ikke de første menneskene fra nordlige strøk som Amundsen overtok et daglig ansvar for, men henholdsvis den femte og sjette.»

Utgangspunktet var positivt; Nita levde ikke et godt liv da hun kom til skipet Maud:

«De kom fra tettstedet Neshkan, nær Sibirs nordligste og østligste punkt. Antakelig var det der faren Kakot stammet fra, og der jentas mor døde. En gang i løpet av sommeren 1920 kom Nita og Kakot til et familietelt ved kysten der det bodde slektninger. De fikk bo i teltet en tid. I annen uke av desember 1920 dro Kakot for å søke arbeid, og etterlot Nita i teltet. Han oppsøkte et av skipene med folk fra Vesten som av og til passerte langs kysten av Nordishavet. Det het «Maud» og hadde et mannskap av nordmenn under Roald Amundsens ledelse. Kakot fikk hyre på «Maud». Vi kjenner forhistorien til ham og datteren fordi den havnet i beretningene som nordmennene skrev ned og ga ut senere. De tok også fotografier, det av Nita, og det under av Tsjukotka-kysten...

...Amundsen tok et medmenneskelig ansvar da han fridde henne fra sult og avmagring, eksem og lus. Samtidig var vaskingen og klippingen en situasjon der den vesle jenta og den voksne mannen må ha opplevd svært forskjellig. Til da hadde Nitas hverdag vært et liv i tsjuktsjerenes familietelt, med mennesker i tett mørke rundt en levende, gul flamme. Salongen på «Maud» hadde hvitlig elektrisk lys som trengte inn i alle kroker og gjorde formene flate. Hun var omringet av mannskapet, noen av dem med mer hår i de rødlighvite ansiktene enn noen tsjuktsjer. Stemmer som blandet seg på et uforståelig språk, smerten i sårene når hun ble vasket med den dynkede kluten.

Amundsen skrev ikke om forvirringen og skrekken hennes, men det gjorde skipets vitenskapsmann Harald Ulrik Sverdrup. Han beskrev Nita den første kvelden om bord som «en liten, forfrossen, forskræmt pike paa omkring 5 år, som forsvandt i en av de store kurvstoler, og som ikke turde si et ord, men bare saa paa os med store, brune øine».

Hun som etterhvert skulle bli som en søster for Nita, Camilla, hadde et bedre utgangspunkt enn Nita:

«Da fotografiet av odden ble tatt, gikk det mot vår, men ennå la sundet pakket hardt av oppbrutte isskavler. På denne tida, nesten fire måneder etter at Kakot og Nita kom til «Maud», ble Camilla kjørt i slede langs den samme kysten, mot samme mål. Hun var om lag sju år eldre enn Nita, snart tolv år gammel, datter av en tsjuktsjersk kvinne og en australsk mann. Nylig hadde Camilla tatt farvel med foreldrene sine for å reise til «Maud» og leve der, etter en avtale mellom Amundsen og den biologiske faren. Hun kjente ingen av mannskapet på det tidspunktet, ikke Amundsen og ikke Nita...

...Om vinteren reiste nordmennene mange ganger til Charlie Carpendales hus i Østkapp, og de holdt kontakten gjennom brev som folk i tjeneste reiste fram og tilbake til «Maud» med. Han hjalp nordmennene med proviant, nye hunder og hundefor, brukte innflytelsen sin i området for å hjelpe dem på reisene, og fikk lagd vinterklær til dem. For nordmennene var Carpendale den ideelle kontakt: vestlig nok til at kontakten ble lett og jevnbyrdig, og samtidig en lokal storkar, med kontakter og innflytelse. Carpendale satt midt i et nettverk av reindrivende og kystboende tsjuktsjerer, av sjømenn, sledeførere, håndverkere og løsarbeidere av mange etnisiteter og nasjonaliteter.

Nordmennene endte opp med å utveksle ikke bare varer og tjenester med Carpendale, men også en datter. Camilla kom til « Maud» den 19. april 1921, etter en avtale mellom Carpendale og Amundsen om at Camilla skulle få vestlig utdannelse. Hun skulle også være «selskap for Kakots datter», skrev Amundsen i dagboka...

...Dagboka til Amundsen fortalte nesten ingenting om Camilla i den knappe måneden fra hun kom om bord på «Maud» og til de tre dro i retning Beringstredet. Kildene er usikre, men det er mulig at hun i denne tida vekslet mellomå bo på «Maud» og hos familien ved Østkapp. Det ser ut til at det nokså raskt oppsto en rollefordeling mellom de to jentene som syntes å være uttrykk for to forskjellige personligheter. Amundsen beskrev Nita som vilter

og livlig, mens Camilla skal ha vært stille og føyelig. Inntrykket Camilla ga, kan ha vært et spørsmål om personlighet, men ansvaret som reservestoresøster for Nita kan også ha hatt med saken å gjøre. I tillegg spilte det ganske sikkert inn at Camilla var ny på «Maud», uvant blant nordmennene og ukjent med språket deres. Det må ha vært en skjellsettende overgang for dem begge, en ny verden på skipet, ukjente mennesker og et helt nytt språk å lære seg. Samtidig er det annerledes å gjøre et slikt bytte av verden og språk i overgangen fra barndom til ungdom enn det er for et ganske lite barn som Nita. Camilla hadde andre forutsetninger enn henne for å skjønne at inngangen i det norske samtidig betydde tapet av tilværelsen fram til da. Våren 1921 var Camilla mellom to verdener. Den hun forsto, hadde hun blitt nødt til å forlate. Den hun nå måtte leve i, var et fjell hun sto ved foten av og skulle opp på. Det er ikke så rart at hun var stille.»

Om bildet på bokomslaget skriver Espen Ytreberg blant annet dette:

«Fotografiene som ble tatt av Camilla og Nita i Amerika, viste to urfolksjenter som ble utstilt, men på ganske gunstige vilkår. Riktignok ble de to utsatt for et stadig oppmerksomhetspress fra medier og folkemengder, men samtidig betydde forbindelsen til Amundsen at de hadde en viss status. Materielt sett synes de å ha levd på første klasse i denne tida. De bodde eksklusivt, spiste på restauranter, så filmer, handlet klær, ble vist rundt i byen og degget for.

På mange av bildene som ble tatt av profesjonelle fotografer i Amerika, star Nita og Camilla i de kostymeaktige klærne som en avis kalte «eskimodrakter». Disse draktene var antakelig lagd med tanke på utstilling, for de lignet lite på klærne tsjuktsjerene faktisk brukte. Det dreide seg om en slags borgerlige spaserklær med vage hint av urfolksbekledning. Jentene var kledd ikke bare opp, men ut, som stereotypier av urfolk. I en viss forstand var de blitt kledd ut som seg selv, av mennesker med et fjernt forhold til hvem de opprinnelig var. Men fotografiene forteller ikke bare om hvordan Camilla og Nita ble stilt ut, de sier også om hvordan jentene fylte de tildelte rollene sine, og om båndet mellom de tre.»

Boken Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen er virkelig verdt å lese. En historie som er kontrastfylt. Tankevekkende på mange måter. I ettertid er hans handlemåte forkastelig. Er det noe å lære av denne historien? Ja mener jeg. 

«Det er ikke lett i dag, og var det ikke nødvendigvis da heller, selv ikke for dem som hadde god grunn til å bebreide Amundsen. I brevet Charlie Carpendale skrev etter at han hadde fått Camilla og Nita hjem til seg ved Østkapp, var han opprørt og skuffet over hvordan Amundsen hadde sendt jentene fra seg. Likevel sluttet Carpendale brevet med en takk «for alle de gode tingene du gjorde for Camilla». I siste instans var det kanskje bare Camilla og Nita som kunne si at Amundsen gjorde sitt beste, at han ikke gjorde det, eller at hans beste ikke var godt nok.»

Forlaget Press som har utgitt boken beskriver innholdet slik:

På ettervinteren 1921 tok Roald Amundsen til seg to små jenter i Øst-Sibir. Da Amundsen forlot Østkapp og den mislykte «Maud»-ekspedisjonen senere samme år, tok han jentene med seg hjem til Norge. De to lærte seg å snakke norsk, gikk på norsk skole og fikk norske venner. De var det nærmeste Roald Amundsen noensinne kom å få sin egen familie. Men i desember 1924 sendte han jentene brått fra seg igjen.

Her forteller Espen Ytreberg for første gang historien om Camilla Carpendale og Nita Kakot Amundsen. Kapp Hjertestein er en særpreget og innsiktsfull sakprosafortelling om kulturmøter og modernisering, om familieliv og følelser, om forflytning og stillstand. Og om kjærlighet.