Jeg har vært i tvil om jeg skulle
lese romanen Fuglenes Anatomi av
Merethe Lindstrøm utgitt i 2019.
Tidligere har jeg lest hennes roman Dager
i stillhetens historie (2011). Romanene Fra
vinterarkivene (2015) og Nord
(2017) har jeg valgt bort fordi jeg leste at de var veldig mørke. Men etter å
ha lest diskusjonen rundt romanen i her
i P2 lytternes romanpris, valgte jeg å lese den.
Romanen var
en av seks romaner som ble diskutert, og den kom ikke til finalen. Det som
trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire:
De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt,
skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å
komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.
Som de som likte den i juryen sa,
romanen Fuglenes anatomi må leses
sakte. Etter å ha
lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det
er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til
mennesker med familiebånd.
«Jeg var aldri særlig flink til å være
ung, det er derfor jeg liker å bli eldre, jeg hadde en motor i meg, det var noe
der som ikke kunne dempes, jeg trodde ikke jeg trengte et hus, seng, ikke noe
fast, jeg kastet bort folk, jeg kastet bort ting jeg skulle tatt vare på,
kanskje jeg ødela for noen, jeg tror jeg gjorde det.»
Romanen starter i nåtid: en norsk
forfatter, fortellerstemmen, bor sammen med ektefellen Sirke på den engelske
landsbygda. Har
fått meg meg at Merethe Lindstrøm bor i England, og det engelske landskapet og
samfunnet, ikke minst været, er levende beskrevet i romanen. Fortelleren og
Sirke flyttet dit sammen med døtrene som nå er flyttet hjemmefra.
«I havnen i Calais måtte vi tømme
bagasjerommet i bilen, jeg vet ikke hva de lette etter, som de trodde vi hadde
tatt med, men det gikk fort. De få tingene våre plassert på asfalten i regnet:
noen esker, ryggsekker, bøker, vi hadde kjørt hele natta, jeg tenkte at vi
aldri trengte å dra tilbake, vi hadde nesten ingenting med oss, men vi hadde
ikke latt noe være igjen.»
Forfatteren prøver å få tid til å
skrive.
«Noen dager åpner jeg ikke døra for
andre. Jeg kan se at de står utenfor og venter på å bli sluppet inn, det er jo
det man gjør utenfor en dør, og så skuffelsen, uansett hvor liten den er, over
å måtte gå igjen. Jeg forstår, jeg gjør det.«
En som kommer innom ofte er gutten,
Tom, som utfører småjobber for dem.
I tillegg vil forfatteren at han skal lage et fuglerom.
«Om kvelden la jeg merke til at
nyhetsoppleseren på en av kanalene hadde samme nese som gutten, litt kroket
eller bøyd, og jeg tenkte på hvor vakkert det var med en sånn nese og hvorfor
jeg aldri hadde hørt noen si det. Jeg så det ihvert fall, og i dagene etterpå
la jeg merke til andre trekk ved folk på tv, skuespillere, politikere, trekk
jeg mente minnet om ham. Men da han kom tilbake seinere, tenkte jeg at det var
ikke sånn han så ut, ikke i det hele tatt, at det jeg hadde forestilt meg, var
et inntrykk som ikke stemte. At han hadde et mye mer interessant ansikt enn jeg
husket. Et sånt ansikt som får deg til å tenke: hva kommer han til å ødelegge.
Jeg tror han var skrevet før jeg
begynte å skrive om ham.»
Hun er tiltrukket av Tom. Spørsmålet for meg som leser, er om
denne tiltrekningen vil gå over til noe mer.
Sirke er
begynt å drikke:
«Han drikker. Han begynte bare en
dag. Det er ikke noe vanskelig, det er enkelt. Først en øl, så en til, en
flaske vin, sprit og mer øl, ikke så mye, men nok, som om han bestemte seg for
at nå skulle han være en som drakk, han satt oppe om nettene, sa ting, fortalte
ting, han ville at jeg også skulle være oppe, av og til sitter jeg sammen med
ham, de nettene, da vi liksom konsentrert, sakte løser opp alle flokene,
kanskje alt det andre som binder oss sammen også, jeg tenker alltid at det
regner da, alt er vått, følelsen av å synke, bli borte i vann. Om dagen gjør vi
ting som vi pleier, jeg skriver, steller fuglene, han arbeider på det lille
kontoret sitt i den nyere delen av huset, henter posten ved ytterdøra, vi går
turene våre, vi sitter sammen og leser i hver vår stol om kvelden, snakker
ikke, eller snakker om andre ting, fester en og en tråd, binder det sammen
igjen. Hva gjør jeg. Jeg gjør ingenting. Jeg drikker ikke, jeg synker ikke, jeg
går turene, jeg står opp om morgenen og trekker fra gardinene.»
Innimellom
tenker hun tilbake på barndommen. Oppveksten sammen med bestemoren og moren.
Moren som var skilt og så på datteren som en byrde. Om den enorme kjærligheten
til sin egen datter. Som for en periode kommer hjem og er deprimert og stenger
seg inn på rommet sitt og ikke vil leve videre.
Jeg hørte
noen oppsummerte at Fuglenes anatomi
handlet om skrivingens kår. Det er ikke slik jeg leste den. For meg handler den
om så mye mer. Så mye jeg fant som jeg kunne sitert. Det er mye som er åpent i
denne romanen. Noe jeg liker. For meg ble denne romanen et sted å være. Nydelig
skrevet. Mørk; ja til tider. Men bare slik livet er for de fleste av oss.
Forlaget Oktober beskriver
handlingen slik:
«Hun som skriver i denne romanen har
trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk
landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham
til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten
setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver,
trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en
sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte
moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen
barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar