Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll - en roman som fikk meg til å kjenne meg hudløs

«Jeg ble født om høsten på fødehjemmet i Asker, og

den første tida sov jeg i ei gammel appelsinkasse som en

gang var blitt fraktet over det kinesiske hav. Kassa hadde

pappa funnet på loftet over mannsavdelingen, sammen

med gamle bærestoler, beltesenger og andre remedier fra

fortida. Jeg vet ikke hva han hadde tenkt, men appelsinkassa

fikk han beholde, og mamma gjorde den om t il

barneseng. Samme høst flyttet vi inn i et større husvære

på Drengsrud, ikke langt fra asylet på Dikemark, og der

levde jeg mine første år. Jeg husker noen få episoder fra

den tida, men det er først med krigen at jeg husker nesten

alt."

Jeg kan ikke huske at jeg har lest en bok som har fått med til å kjenne meg hudløs under hele lesingen som romanen Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll. Jeg kan ikke utelukke at sinnsstemningen min de siste dagene var med på å påvirke leseopplevelsen. Uansett; dette er en roman jeg kommer til å huske. Det er den første boken jeg har lest skrevet av Gaute Heivoll. Den ble utgitt i 2013, er på 248 sider og boken har jeg kjøpt. Bokomslaget og tittelen passer så godt til handlingen, synes jeg.

På bokomslaget står det bl a:

«Med en historie basert på virkelige hendelser har Gaute Heivoll skrevet en dypt humanistisk roman om vergeløse mennesker, om båndene mellom søsken, og om en mors livslange kjærlighet til sitt barn»

Fortellerstemmen er en mann som holder på å rydde opp i barndomshjemmet etter at moren er død. Han tenker tilbake på barndommen. Foreldrene jobbet ved Dikemark; faren i elleve lykkelige år som diakon, og moren som sykepleier. Med en liten gutt og et barn i magen, som etter at hun ble født får navnet Tone, flytter de til Sørlandet for å starte sitt eget lille asyl:

...Mamma  og pappa hadde lagt planer for det nye livet

i bygda på Sørlandet. De skulle reise et stort hus med

mange rom og store vinduer. Sola skulle slippe inn fra

morgen til kveld, loftstrappa skulle være bred og ha lave

trinn slik at man ikke behøvde å løfte beina så høyt. Kjøkkenet skulle

være stort og med plass nok til å lage mat

til mange. Huset skulle bygges slik at de kunne ta imot

pasienter - sinnssyke, pleietrengende krøplinger og åndsvake

og på den måten kunne de fortsette arbeidet ved

Dikemark og forvalte Kristi kjærlighets ånd. De skulle

bygge sitt eget lille galehus midt i den bygda der pappa

var født og oppvokst, den bygda som mamma foreløpig

ikke hadde sett.»

Den første pasienten er morens onkel Josef, som  har en hodeskade etter et fall fra en vogn. Mathiassen som var kommet tilbake fra Amerika etter at han hadde mistet forstanden under en tunnelulykke. Jensen som også kom tilbake fra Amerika; sendt dit av moren som ville at han skulle studere. Men han studerte så hardt at det gikk ut over helsen og han ble syk.

Så kommer søskenflokken fra Stavanger; eller «tullingene» som Josef kaller dem: Lilly, Nils, Erling, Ingrid og Sverre. De var vanskjøttet da de etter flere bekymringsmeldinger ble funnet i en leilighet i Stavanger under krigen, og tatt fra foreldrene. Lilly er limet i denne flokken, og det eneste hun er opptatt av er at de får noe å spise. Og det får de, både mat og god pleie.

Krigen tar slutt og storfamilien, både de fire friske og de åtte «skipbrudne», får et fellesskap. Men så skjer det en tragedie som setter dype spor. For familien og meg som leser.

Jeg har lest at ikke alle er like begeistret for romanen. Men den gikk rett inn i hjertet mitt. Vi får ikke presentert dyptliggende analyser av hva denne fortelleren tenker om det som skjer. Han gir meg et oversiktsbilde som er tilstrekkelig slik at jeg selv kan se for meg historien i bilder, tenke og dikte med. Det er de bøkene jeg liker best. Og; selv om det er slitsomt å bli så berørt, er det godt å kjenne at jeg er et menneske.