Svar på brev frå Helga (Reply to a Letter from Helga) av Bergsveinn Birgisson - mer innholdsrik enn jeg hadde forventet

«Snart skal eg ta ut på den store legdegangen, som

alle menneske må vera med på, gode Helga. Og soga

seier at mennesket freistar å letta på børa før enn dei

legg ut på ei slik flytting. Det er i seinaste laget, kan

du vita, å skriva dette brevet til deg no, då alle er meir

eller mindre daude eller senile, men eg rablar no ned

dette like vel. Tykkjer du det er for ille, så berre kast

heile rablet. Orda mine er vel meinte. Eg har aldri

vilja deg anna enn godt, det veit du, Helga.»

Det er den gamle sauebonden Bjarne på 90 år som skriver et brev til Helga som han hadde et forhold til for mange år siden. Som han fikk et barn med, og som etter mange år forlot mannen Hallgrim og flyttet til Reykjavik. Brevet er et brev Helga sendte til han etter at hun var flyttet. Nå er Unn som Bjarne var gift med og Hallgeir døde.

«Kva var den hendinga som sette i gang slarvet, enda

ho aldri bar til, men som like vel etterlet seg fylgjer som

var like galne - nei, mykje verre! - enn om denne hendinga

hadde vore røynleg? Og er det då mogeleg å dra

ei line mellom det som verkeleg hender, og det som ein

slarvesjuk flokk seier har hendt, der dei ligg ikring i kjøkena,

oppheta av kaffislurping, baktaling og slarv? Kva

var det som ikkje hende på denne lambertsmessa i 39,

men som likevel hende i hovudet til baktalarane?»

Det var slik det begynte; det ble sladret om Bjarna og Helga da de var på sauesanking og ble hengende etter de andre. Men det var ikke noen realitet i ryktene. Men etter en periode ble ryktene til sannhet:

«Kan henda synest du det er grovt å minnast dette og

skriva til deg, Helga mi. Ry og vyrdnad, det har ingen ting

å seia for meg. Kva skal mennesket gjera med slikt, når

det ber til stykket? Når alt kjem i hop, må eg visst seia

at eg aldri har visst om noko anna slik jordisk sæle som

den me hadde saman der i loa denne evige vårdagen i

mitt minne. Då eg endeleg fekk handfara den brunslette

skapnaden din, og drukna i dei fylte lippene dine, denne

sæle og stuttvarande paringstida i livet mitt. Det gjekk

som det gjekk. Eg reiv av meg broka, og du kledde av deg

kvart plagg og berrla brysta dine og den trekanta dusken

og sprang inn i løa, og eg etter så gjerug og full av lyst.

Kroppen din dirra og skalv under meg i høystålet. Det var

som å røra ved sjølve livet...»

Det gikk som det bruker å gjøre, Helga ble med barn. Hun ville at de skulle flytte til Reykjavik, men Bjarne kunne ikke:

«Skulle eg flytta til Reykjavik for å grava grøfter for

amerikanarar? Slutta å stella buskapen som far min,

den gamle gubben, hadde lagt i mine hender, og som eg

dag og natt hadde lagt all vinn på å styrkja og fremja slik

at søyene no på jamnen fekk to eller tre lam årleg? Fara

bort frå bygda, der forfedrane mine hadde bygt og butt

i tusen år? Og så, arbeida i ein by, der ingen nokon gong

såg resultatet av det hendene hans hadde gjort, men var

leigekar og trasl for andre? Der som folk kallar tida for

pengar og brukar opp på teater og tidtrøyte desse pengane

som dei har avla fram i teryleneklede på kontor.

Bort fra huldafolket i brekkene. Frå vegane der som soga

tala ut frå kvar haug og kvar deld...»

Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.

Gammel-nynorsk er det en anmelder her i Dagbladet som kaller språket i romanen. En annen her i VG skriver:

«Den nynorske oversettelsen legger seg tett opp til det islandske språket og gjør den vanskeligere å lese enn originalen er for islandske lesere.

Dette tydeliggjør kulturfellesskapet med Island og gjør kanskje teksten mer autentisk gammelmodig, men det er synd når språket kan oppleves som en hindring.»

Det gikk litt saktere for meg å lese denne romanen enn det bruker å gjøre med andre nynorske bøker pga språket. Men det løsnet ganske raskt. Særlig når jeg oppdaget mange ord som er vanlig å bruke der jeg vokste opp. «Høystålet» er et eksempel. Et annet er «renneskjeta».

Det er også morsomme ting å lese om. F eks der sekretæren fra Landbruksdepartementet dømmer Bjarnes vær Kut, av tysk avstamming på farsiden, nord og ned på en utstilling, og gir førsteplassen til nykomlingen Dindill:

«Dindill, veren hans Ingjald, vann eine og aleine på

det at han var mest stuttføtt. Det var hunden meg ikkje

nokor bringe på dette kalvbeinte vérahelvetet! Eg trur

sanneleg han var uthorna òg, så han ikkje kunne bita

nokon stad anna enn i tuver og utkantar. Eg var heilt

mållaus. Denne vesalvomma! Det var fleire enn eg som

tykte dette var for gale, og denne visa vart dikta og kom

i omlaup fordi landbrukssekretæren sjølv var ikkje lite

mager, uttilbeins og langføtt i meste laget:

Fekk den mannen målsaum her,

minst vart lovord gjeve.

Harmeleg for herren er

høgda opp i skrevet.

No er det faktisk slik at landet hadde dyrka fram flogvit

i saueavl og sauehald. Det fyrste som folk lærde av dei

gamle, var at feet skulle vera h0gføtt så ein kunne lata

sauene beita i fjøra om vintrane og i tuvete landskap.

Her var komen ein som var høgt på strå, ein høglærd

mann som hadde lese seg til at sauene skulle vera lagføtte,

slik at dei kunne fylgja ein eller annan mote ute i

verda...»

Boken har jeg lånt av biblioteket.

Link til Pelikanen forlaget der romanen er presentert