Krim: Alex av Pierre Lemaitre - en god roman som innimellom ga meg frysninger på ryggen

«Det finnes utallige romaner man ikke trenger å vite det grann om. Så finnes det romaner man bør kjenne av omtale, og romaner man godt kan lese et par anmeldelser av. Sist, men ikke minst, har vi romanene som er så ypperlige at man bare bør droppe anmeldelsene og gå rett på boken. «Alex» er en av disse.

Hvis du likevel insisterer: Franske Pierre Lemaitres første krim handler om nettopp Alex, en ung, vakker kvinne som blir slått ned og kidnappet. I en nedlagt industrihall følger vi hennes kamp for å komme fri fra fangenskapet, en innbitt kamp som blir ført med alle tilgjengelige midler, for Alex er en kvinne med uante reserver og en enorm vilje til å overleve. Denne sympatien vi får for Alex, og nysgjerrigheten på hvem hun er, dreier sakte om når vi blir bedre kjent med henne og innser at hennes vilje til å leve bare blir overgått av viljen til å ødelegge, både seg selv og andre. Spørsmålet tvinger seg på: Har forfatteren lurt oss og fått oss til å identifisere oss med et monster?»

Sitatet over har jeg hentet fra anmeldelsen til Ola A. Hegdal publisert i DN 16.1.2015. Før jeg leste anmeldelsen hadde jeg halveis slått fra meg tanken om å lese romanen jeg har fått tilsendt fra det norske forlaget Aschehoug. Årsaken var at jeg leste negative skriverier om den. Men heldigvis ble det ikke slik.

Romanen Alex av Pierre Lemaitres synes jeg er en god krimroman, og jeg er helt enig med de som har gitt den gode anmeldelser. Anmeldelser som bl a er sitert hos forlaget her. Takk til forlaget for boken. Den ble utgitt i 2011, på norsk i 2015 og er på 380 sider.

Det er elementer i den som jeg kjenner igjen fra annen krim jeg har lest. Men for meg er det uten betydning.  Jeg leser ikke så mange krimromaner at "nyskapende" krim er nødvendig.

Kjente elementer er at etterforskerne har ulike personligheter. F eks en hissig sjefsetterforsker, Camille, som har opplevd å miste ektefellen da hun ble kidnappet og drept. Etter å ha vært på mentalsykehus er han tilbake på jobb. Men protesterer vilt når han får ansvaret for kidnappingssaken av nærmeste sjef Le Guen:

«Det er tjue år siden de begynte å jobbe sammen, og de har etterhvert lært å sette stor pris på hverandre. Man kan si at Le Guen er en Camilie som har gitt opp gaten og Camilie er en Le Guen som har gitt opp ambisjonene. Det som først og fremst skiller de to mennene er to stillingsgraderinger og åtti kilo. Og tretti centimeter. Forskjellen høres enorm ut, og når sant skal sies kan de minne om karikaturer når de står sammen. Ikke det at Le Guen er spesielt høy, men Camilie er virkelig lav, bare en førtifem. Det kan umulig være lett for en voksen mann å se verden nedenfra, som om han var et barn på tretten år.»

Camille forstår at dette er tilsiktet av La Guen når han oppdager at to fra hans tidligere team, den rike og velkledde Louis og gjerrigknarken Armand også er satt på saken. En annen viktig aktør hos politiet er den glatte og irriterende forhørsdommeren Vidard. Som Camille gjør alt han kan for å fornærme. Hvem kjenner ikke igjen en slik tulling som Vidard?

Det er en del rundt persongalleriet hos politiet man kan trekke på smilebåndet av. Som myker opp det som er mørkt og dystert; de kriminelle handlingene som er rå og brutale. Hadde dette vært en TV-krim så hadde jeg nok innimellom måtte slå av lyden og lukket øynene. Med andre ord; dette er ingen kosekrim så det er nevnt. Et eksempel:

I industrihallen der Alex er innesperret er det rotter. Jeg er ikke spesielt redd for rotter, men rottene som virkemiddel var ekstremt ekkelt – svarte og røde rotter:

«Bare den røde og svarte sitter rolig på toppen av buret, rett ved Alex’s ansikt. Den strekker hodet mot henne med glitrende øyne, før den plutselig setter seg opp. Magen er enorm, rødlig og oppsvulmet. Dyret skriker skjærende og gestikulerer vilt med forpotene. De er rosa, men det eneste Alex legger merke til er klørne.

   Disse rottene er ikke dumme. De har skjønt at når sulten, tørsten og kulda har gjort sitt, er det bare å tilsette redsel så har de overtaket. De skriker og piper uten stans. Alex sitter stille mens iskalde regndråper båret inn av vinden, risler over henne. Hun gråter ikke lenger. Hun bare skjelver. Frem til nå har hun tenkt på døden som et godt alternativ til alt dette, men tanken på rottene som biter i henne, gnager på henne ...

   Hvor mange dagers matrasjon er det i en menneskekropp for et dusin rotter?

   Alex begynner brått å hyle av redsel. Men det kommer ikke en lyd. Hun har ingen krefter igjen.»

I tillegg til det som jeg har nevnt over er det spenningen og de uventede vendingene denne romanen tar. Den er utfordrende og sympatien med Alex veksler.

Alex er lettlest, med et stort driv i seg. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Vekslingen mellom etterforskningen og de kriminelle handlingene i annet hvert kapittel, er kjent fra andre krimromaner. Vekslingen myket opp romanen siden det var elementer i romanen som var brutale å lese om. Det var godt og helt nødvendig med pustepausene vekslingen ga meg.

Ola A. Hegdal kaller boken en «mørk fransk juvel». Jeg reagerer på mørke bøker, de gjør meg tungsindige. Det gjorde ikke denne. Og det tror jeg var denne vekslingen. Men også at etterforskerne var personer som ga tillit – de hadde en vilje til å løse denne saken uten at det ble for mye personkonflikter. Men noen er OK, det krydrer slike romaner, og gjør slike historier mer menneskelig. Særlig når de kriminelle handlingene til tider oppleves umenneskelige.