Kometen kommer (Comet in Moominland) av Tove Jansson - denne boken er påvirket av tiden den ble skrevet

"Langt utpå natten, da alle hadde gått og lagt seg, hørte mummitrollets

pappa en klagende 1yd. Han satte seg opp og lyttet.

Regnet fosset i takrennene, og loftsvinduet som det ikke gikk

an å lukke, slo i vinden som det pleide. Nå var den ynkelige

lyden der igjen. Mummipappa tok på seg slåbroken og gikk ned

for å ta vare på sitt hus. Han kikket først inn i det lyseblå

rommet, så i det gule og til slutt i det prikkete, og overalt var det

stille. Da åpnet mummipappa verandadøren og så ut på regnværet.

Han lyste med lommelykten over trappen og gresset, og

lyset fikk regndråpene til å glitre som diamanter. Det blåste

verre enn noensinne.

«Hva i fredens navn er dette,» sa mummitrollets pappa.

For der ute satt det noe vått og ynkelig med barter og blanke

øyne.

«Jeg er bisamrotten,» sa det ynkelige vesenet med svak stemme.

«En hjemløs bisamrotte. Halve huset sprakk da De bygde

broen Deres over elven. Det gjør selvfølgelig ingen ting. Den

andre halvparten har regnet tatt. Det gjør enda mindre. For en

filosof er det akkurat det samme om han lever eller dør, men

etter denne forkjølelsen er det meget usikkert hvordan det vil gå

med meg . . .»

«Jeg er forferdelig lei for det,» sa mummitrollets pappa.«Jeg

visste ikke at De bodde under broen. Kom endelig inn. Min

hustru kan sikkert re opp for Dem et sted.»

«Jeg er ikke noe videre interessert i senger, slike møbler er så

unødvendige,» sa bisamrotten bedrøvet. «Det var bare et hull,

det jeg bodde i, men jeg trivdes der. Det er jo riktignok det

samme for en filosof om han trives eller ei, men et fint hull var

det nå allikevel.»

Selv om navnet ikke kommer frem i boken i Kometen kommer, er det Stinky som kommer frem på arenaen for første gang. Boken har jeg kjøpt og det er en norsk utgave fra 1999. Litt mer forsiktig oppførsel enn den Stinky jeg husker fra tegneseriene og tegnefilmene jeg leste for og så sammen med datteren min da hun var yngre. 

  

I den første boken jeg skrev om;

Småtrollene og den store oversvømmelsen (Moomins and the Great Flood) av Tove Jansson - den første boken hun skrev om Mummifamilien

flyttet familien inn i huset i Mummidalen sammen med Sniff (det lille dyret). I boken Kometjakten bor de der i fred og lykksalighet. Dagen før har Mummitrollet og Sniff oppdaget stranden der Mummitrollet gir seg i kast med bølgene. Sniff er redd for havet, men finner et hule og en liten kattunge som han gjerne vil skal bare være glad i han. Så kommer bisamrotten om natten.

Bisamrotten blir servert eplevin for forkjølelsen. Han sier at regnværet er unaturlig, men den store undergangen bekymrer han ikke.  Han spør om de ikke har merket noe underlig i luften i det siste: «Verdensrommet er så stort og jorden er så forferdelig liten og ynkelig» sier han. Dette hører også Mummitrollet og Sniff.

Dagen etterpå er alt grått: himmelen, elven, trærne, bakken og huset. Det er jordens undergang sier bisamrotten. Sniff og Mummitrollet blir redd av all undergangs-snakket til bisamrotten. Mummimamma vet som alltid råd: De blir derfor utstyrt for en tur nedover elven for at de skal foreta seg noe: der skal det ligge et observatorium, et sted de kikker på stjerner. Men det skal gå noen dager før de er tilbake, de opplever mye dramatikk på turen sammen med nye venner.

På turen treffer de for første gang  på Snusmumrikken – de hører munnspilltoner fra et telt:

«Bor du her helt alene? Spurte Mummitrollet.

   Jeg bor litt her og litt der, svarte Snusmumrikken og fant tre kopper. I dag blir jeg heldigvis her, i morgen et annet sted. Det er det som er så fint med å bo i telt. Er dere på vei til noe bestemt sted?

   Ja, til et observatorium, sa Mummitrollet alvorlig. Vi skal kikke på farlige stjerner og undersøke om verdensrommet virkelig er svart.

   Det blir en lang reise, sa Snusmumrikken. Så sa han ikke noe på en lang stund.

Da kaffen var ferdig, skjenket han i koppene og sa: Det er aldri godt å vite med kometer. De kommer og går som de vil. Kanskje den slett ikke kommer hit,

   Hva er en komet for noe, sa Sniff og ble svart i øynene.

  Vet du ikke det, sa Snusmumrikken. Dere er jo på utkikk etter farlige stjerner? En komet er en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometer kan dukke opp hvor som helst. Her også.

   Og hvordan går det da, hvisket Sniff.

   Dårlig, sa Snusmumrikken. Hele jorden går i småbiter.

   Hvordan vet du alt dette, spurte Mummitrollet iltert.

   Snusmumrikken trakk på skuldrene Folk prater, sa han. Vil dere ha mer kaffe?

   Nei takk, sa trollet. Jeg har ikke lyst på mer kaffe.

   Ikke jeg heller! utbrøt Sniff. Jeg blir kvalm...Snart kaster jeg opp!

De satt en lang stund og så utover landskapet uten å si noe. Snusmumrikken hentet munnspillet og spilte en vag kveldsmelodi.

   Nå hadde farligheten fått et navn. Kometen. Mummitrollet så på himmelen, som var grå og rolig og hverdagslig. Men nå visste han at et sted bak skydekket fór den brennende stjernen av sted, kometen med en lang lysende hale, den kom nærmere og nærmere. «

Det er mye de skal få oppleve på turen. Skumle, spennende, fine og morsomme opplevelser. De møter på drager, Hemulen som blir med videre, de kommer til Observatoriet og får nøyaktig tid kometen skal treffe jorden. De møter Snorkfrøken og broren og Mummitrollet forelsker seg i den alltid jålete rosa-dama med panneluggen.  Etter å ha reddet henne fra en giftbusk ved bruk av ord. Et nytt ord i den forbindelse er «lusepuppe.

«Så flink du er! ropte Sniff beundrende. Så mange stygge ord du kan!

Snorkfrøken og broren blir også med videre. Turen slutter i Mummidalen. Og alt ender godt. Men det er dramatikk til siste slutt.

Noen vil nok mene at Kometen kommer er en bok som er for skummel for barn. Jeg vil si at de kommer an på hvordan man leser og samtaler med barna under lesingen. I dag der vi til stadighet hører om krig- og klimatrusselen, som også barn får med seg, er dette en bok man kan lese og som viser at står man sammen og er kreative kan det ende godt selv om det er et skummelt utgangspunkt. 

Her er mye annet å samtale om. Også morsomme ting. Det er mange ulike personligheter som i denne flokken. Den alltid engstelige Sniff og Mummitrollet er i et slags konkurranseforhold. Også om Mummimammas gunst. Men også det at Sniff er ensom. Derfor er det viktig for han at den lille katten han har funnet bare skal elske han.  Det kan være en bok som kan åpne til mange fine samtaler med barn tenker jeg etter å ha lest den.

«Også Kometjakten ble til i skyggen av krigen og er enda tettere bundet til sin tid. Om ikke helt en krigsroman er den likevel en bok om en stor katastrofe som på mange måter minner om krigen. Tove hadde begynt på historien under fortsettelseskrigen, men illustrerte og den først etter at freden hadde kommet».

Det er sitat fra boken jeg skrev om i innlegget:

 Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

«Atombombene over Hiroshima og Nagasaki gjorde muligheten for en totalt ødeleggende verdensbrann konkret i 1945. Det fantes altså noe som var enda verre enn hva man hadde opplevd i Finlands kriger. Innsikten var rystende

og påvirket alle i hele verden. Atombombene og muligheten for en krig med kjernevåpen gjenspeilet seg i kunstnernes motivvalg og i skrivingens nyanser

Mye av dette er flyttet rett til Mummidalen, for mens Hiroshima og Nagasaki ble bombet, skrev Tove fremdeles på boka. Bevisstheten om muligheten for at livet kan ødelegges bare ved å trykke på en knapp, har sikkert påvirket

boka. Trusselen om total ødeleggelse er ikke noe lite tema for en bok. Det var

svært spesielt for en barnebok.«