Forsoningen (Reunion) av Fred Uhlman - en roman i et lite format med et stort innhold

«Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden. Over et kvart århundre er gått siden den gang, mer enn ni tusen dager, planløse og trivielle, tomme av forgjeves strev og arbeide uten håp - dager og år, mange av dem like livløse som tørre blader på et livløst tre.

   Jeg kan huske dagen og timen da jeg første gang så denne gutten som skulle komme til å bli kilden til min høyeste lykke og min dypeste fortvilelse. Det var to dager etter min sekstende fødselsdag, klokken tre en grå, mørk, tysk vinterettermiddag. Jeg gikk på Karl Alexander Gymnasium i Stuttgart, Wiirttembergs mest berømte latinskole, grunnlagt i 1521, det året Luther sto foran Karl V, hellig romersk keiser og konge av Spania.

   Jeg husker hver eneste detalj i klasserommet; de tunge benkene og pultene, den sure, støvete lukten av førti fuktige vinterfrakker, dammene av smeltet sne, de brungule strekene langs de grå veggene der bildene av Keiser Wilhelm og kongen av Wiirttemberg hadde hengt før revolusjonen. Hvis jeg lukker øynene kan jeg ennå se ryggene på mine klassekamerater - mange av dem gikk senere til grunne på den russiske tundra eller i sanden ved elAlamein. Jeg kan ennå høre herr Zimmermanns trette, desillusjonerte stemme; han var dømt til å undervise på livstid og bar sin skjebne med sørgmodig resignasjon. «

Slik begynner Forsoningen skrevet av Fred Uhlman utgitt første gang i 1960 (1971) og på norsk første gang i 1977. 2012- utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Boken som er kategorisert som en roman på kun 95 sider inkl. innledning av Jean d’Ormesson (1997), forord av Arthur Koestler (1976) og etterord av Ebba Haslund. I tillegg er boken av et lite format. Men det er en bok med mye innhold.

Om forfatteren– utdrag fra Wikipedia:

«Fred Uhlman (født 1901 i Stuttgart, død 1985 i London) var en tysk-britisk maler og forfatter. Til tross for at han primært levde av å male, er han i ettertiden kanskje mest kjent for å ha skrevet romanen Forsoningen (1971) og selvbiografien The Making of an Englishman (1960).»

Den som forteller, Hans Strauss, er jøde og sønn av en lege:

«Jeg kan ennå huske en voldsom diskusjon mellom min far og en sionist som var kommet for å samle inn penger til Israel. Min far avskydde sionismen. Hele tankegangen sto for ham som fullstendig vanvittig. Å kreve tilbake Palestina etter to tusen år forekom han like urimelig sin at italienerne skulle gjøre krav på Tyskland fordi det engang i tiden hadde vært okkupert av romerne. Det kunne ikke føre til annet enn blodbad og jødene ville bli nødt til å kjempe mot hele den samlede arabiske verden. Og dessuten, hva hadde vel han, stuttgarteren, overhodet å gjøre med Jerusalem?»

Den som entrer klasserommet er Konradin Graf von Hohenfels, sønn av en greve. Moren til Konradin er en sterk tilhenger av Hitler:

«Min mor nedstammer fra en berømt, tidligere kongelig polsk familie og avskyr jøder. I hundrevis av år eksisterte ingen jøder for hennes familie, de sto lavere på rang enn livegne, jordens berme, en pariakaste. Hun hater jøder. Hun er redd for dem enda hun ikke har møtt en eneste i hele sitt liv. Hvis hun lå for døden og ingen andre enn din far kunne redde henne, tror jeg knapt hun ville sende bud på han.»

Et år skal det intense vennskapet mellom Hans og Konradin bestå før det blir en umulighet pga den politiske utviklingen. Til slutt bestemmer foreldrene til Hans at han må sendes til familien i USA. Boken er veldig god synes jeg, og en bok det neppe er siste gang jeg leser.

I etterordet skriver Ebba Haslund at boken ble utgitt på eget forlag i 1960, men at den ble kjent da Arthur Koestler 16 år senere utropte den til et «mesterverk i miniatyr». Hun skriver at forfatteren hevder at romanen er diktning, ikke selvbiografi, men at han bygger på egne opplevelser er det ingen tvil om.

I forordet skriver Arthur Koestler bl a:

«Etter sitt format er Forsoningen verken en roman eller en novelle, men en novella, en kunstform som står høyere i rang på kontinentet enn her. Den har ikke romanens omfang og bredde, men den er heller ikke en novelle fordi sistnevnte vanligvis omhandler en episode, et fragment av et liv, men novellaen gjør krav på å være mer omfattende – en roman i miniatyr. I dette har Fred Uhlman lykkes på en beundringsverdig måte – kanskje det har med å gjøre at malere vet hvordan de må tilpasse komposisjonen lerretets størrelse, mens forfatteren, dessverre, har et ubegrenset tilfang på papir.»

Jeg tenkte på denne boken da jeg leste Forsoningen; både i kvalitet og tema fant jeg likheter, og begge har gjort et sterkt inntrykk å lese:

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Begge bøkene er høyst aktuelle for den situasjonen som jødene lever under i dagens Europa. Den 30. januar 2015 leste jeg denne artikkelen skrevet av forfatter Ingvar Ambjørnsen:

«Pesten vender tilbake: Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall. De frykter – med god grunn – for sine liv. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt»