Noveller: Måltidet i Emmaus av Kristian Klausen

Novellesamlingen Måltidet i Emmaus av Kristian Klausen ble jeg tipset om av Astrid Terese som er innehaver av bloggen Betraktninger. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag. Og det var virkelig et godt tips.

Novellesamlingen var Kristian Klausens ( f.1971) debut som forfatter. Han har etter dette utgitt romanene Globus (2008) og Akilles (2011). Han har fått god kritikk for sine bøker. Og jeg har bestemt meg for å lese romanene han har skrevet.

Novellesamlingen ble utgitt av forlaget Cappelen Damm i 2008 består av ni noveller fordelt på 144 sider. Forlagets beskrivelse av novellene:

«En bibliotekar setter bøker tilbake på feil plass med vilje. En lærer lyver om historiske fakta. En mann ofrer hus, jobb og ekteskap for å finne en fallert pornomodell fra Stockholm. En kunstner med en genial ide saboteres av sin hybelvertinne. En meteorolog ringer tilbake til åstedet for sin seksuelle debut. En hypokonder får vite at han skal bli blind – eller har legen bare lurt ham?

Dette er noen av innfallsvinklene i de ni novellene som utgjør Kristian Klausens debut som forfatter. Sentralt står begjær, ensomhet og angst, samt refleksjoner omkring alle former for kunst.»

Jeg kan forstå at Klausens debutbok ble godt mottatt av kritikerne. Jeg likte novellene veldig godt. Det er et alvor i dem, men det er også mye humor. Det er f eks alvorlig nok å være hypokonder. Men når jeg leste novellen Beretningen om en varslet blindhet, da måtte jeg le. Og den første novellen, Historie, om Helmer som studerer til å bli bibliotekar og under praksisperioden har glede av å sette bøkene på feil plass. Og hvorfor han ble kastet ut av sin stilling som lærervikar. Hvordan man på åtte sider kan skrive en slik god, underholdene og morsom historie er godt gjort. Egner seg også til å deles ved høytlesing og noveller som en bør friste unge lesere med. En forfatter med glimt i øyet.

Her er et sitat fra den første novellen der Helmer tenker tilbake til da han jobbet som lærervikar:

«Vi har fått en telefon, hadde hun sagt.

Ja vel, svarte Helmer. Han så på undervisningsinspektøren.

og ble slått av tanken: så ung hun er til å

være undervisningsinspektør. Ja, vi har fått en telefon

fra en far. En far, sa Helmer. Ja, faren til Nikolai. Har

du påstått at Tyskland beseiret russerne ved Stalingrad?

Helmer sto på kontoret til Helene Sunde og tenkte:

akkurat den overgangen mellom innsiden av lårene, den

buen, som veltrente kvinner ofte har, en spenstig linje fra

sartorius og inn mot skrittet, den skal jeg huske når jeg

kommer hjem. Idet hun hadde gått de fem stegene fra

døren og satt seg bak skrivebordet, hadde han observert

akkurat dette fenomenet. Hun gikk i trange, blå olabukser

som avslørte anatomiens mange særtrekk. Spilte

hun ikke innebandy? Hun minnet Helmer om en hest,

ikke en hoppe, men en hest, med sine lange, majestetiske

bevegelser, tunge muskler som bar overkroppen og det

sortmankede hodet hennes rundt på skolen i grasiøse

klyv - mellom kontoret og klasserommene, fra personalbasen

til parkeringsplassen. Nei, sa Helmer. Jeg ville

bare illustrere hvor nær Tyskland kom. Selvfølgelig sa

jeg ikke at tyskerne erobret Stalingrad, men at de tok

viktige strategiske punkter.

Men han hadde løyet med overlegg foran gymnasklassen. Det hadde han. «