Globus av Kristian Klausen

Etter at jeg hadde lest boken jeg skrev om i innlegget: Noveller: Måltidet i Emmaus av Kristian Klausen, bestemte jeg meg for å lese romanene Kristian Klausen har skrevet som jeg viser til i innlegget. Og jeg har nå lest romanen Globus. Den ble utgitt i 2009 og er på 204 sider. Jeg lånte den av biblioteket. Det ble et «taktskifte» fra den enkle krimromanen til Appelqvist.

Les her hvordan Cappelen Damm beskriver romanen.

Jeg personen i romanen er oppvokst i Drammen og vi møter han i klasserommet på Drammen Gymnas i 1989 og følger han i de neste tyve år. Han går i klasse 3 H og klassen «terroriseres» av historielærer Svein Ellingsen.  Eleven sitter og lager tegneserier der terroristen, andre lærere og elever har roller, og der Ellingsen møter sin skjebne, døden. Vi får vite om psykiske sammenbrudd, samtaler med psykolog, senere studier, små og store opplevelser i yrkeslivet, ekteskap og kjæresteforhold. Mennesker han møter. Moren som ikke har ro i sjelen.  Monica som jobber på Kafe Globus og der han sitter med sin urtete før timene hos psykologen. Og mange andre.

Høres dette kjedelig ut? Det er det ikke. Det mangler ikke på hendelser som er verdt å lese om. Som novellene er Klausen god til å fortelle. Og her er det mye humor. Ingen grunn til å synes synd på denne til tider for meg innadvendte, ensomme og selvplagende mannen. Det legger forfatteren ikke opp til. Han har sine drømmer. Ikke minst om drømmekvinnen som er skjønn, intelligent, varm, morsom og venstreradikal.

Handlingen skifter i tid, men slik jeg ser det på en elegant måte. Få dialoger. Den er ikke inndelt i kapitaler og det er lange avsnitt. Og innimellom er det setninger så lange som …… Og det var det jeg slet litt med i begynnelsen etter å ha lest den enkle romanen til Appelqvist med stor skrift, mange avsnitt og kapitler. Jeg liker bøkene til Klausen og romanen Akilles ligger på pulten og skal leses om ikke lenge.

Et utdrag fra boka, side 47:

«Jeg ser opp fra tegneserien og merker at formiddagssola

strømmer inn gjennom vinduene bakerst i klasserommet,

som om universet der ute skjenker oss en

varm tanke og lar en av sine aller minste soler, vår sol,

sende åttetimers bereiste stråler inn i dette mikrokosmos;

det rektangulære rommet, med tavle, kateter og

nitten pulter. Jeg hviler pennen et øyeblikk. Jeg bare

iakttar det kraftige lysets tilstedeværelse i klasserommet,

hvordan sola brer seg over den blå genseren t i l

Sofia Paulus, der hun sitter ved vindusrekka. Jeg ser

dryppende istapper øverst i funkisvinduene som åpner

mot bydelen Austad. Der sitter jeg. Jomfru. Atten år.

1989. Men dersom jeg hadde kunnet kaste et minnenes

nett framover i tid ville jeg se at denne jomfruelige tilstanden

skulle opphøre ganske snart, og at jeg i årene

som kommer skulle ha både ett og to kortvarige forhold,

for jubelåret 1997, da jeg møtte Camilla Larsen.

Dersom jeg fra min ungdoms desperate tilstand i 1989

kunne huske framover, slik jeg nå, i 2009, husker bakover,

ville jeg sett at dette forholdet til Camilla Larsen

skulle vare fra 1997 til 2003. «