Pinnsvinets eleganse (L'elegance du hérisson) av Muriel Barbery - roman som ga leselykke

Det var etter at jeg fortalte om hvor godt jeg likte  Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami til en bekjent, at jeg ble tipset om romanen  Pinnsvinets eleganse (L'elegance du hérisson/The Elegance of the Hedgehog) av Muriel Barbery.Og tipset var en «innertier».  En av de beste romanene jeg har lest noensinne.

Pinnsvinets eleganse ble utgitt i 2006 og utgaven jeg har lest ble utgitt av Bokklubben i 2010. Jeg kjøpte den i mars 2013. Den er på 345 sider og jeg leste den ferdig i dag. Muriel Barbery (f.1969) er en fransk forfatter og professor i filosofi. 

På omslaget er Liv Gade, Familien, sitert slik:

«Denne romanen er som et godtepose, full av leselykke og flotte formuleringer. Det er en lykke at den er oversatt til norsk, og den fortjener mange lesere!»

Og jeg kan ikke si meg mer enig. Romanen har dybde og masse humor. En "advarsel". Enkelte kapitler var for meg så dype (filosofiske) at jeg bare må innrømme at jeg strevde med innholdet.  Mulig dette kan dette skyldes litt dårlig oversettelse som en anmelder antyder. Eller en kombinasjon. Uansett, det utgjorde en så liten del av romanen at det har ingen betydning for helheten.

Til slutt i innlegget kommer noen sitater fra boka.

Boken er oppdelt i små korte kapitler der vi møter to fortellerstemmer. Den ene er enken Reneé Michel på 54 år. Den andre er Paloma Josse på 12 år. Begge er intelligente, men ønsker ikke å fremtre slik og skjuler dette for sine omgivelser. Og begge bor i en bygård i Paris som består av luksusleiligheter, rue de Grenelle nummer 7. En annen ting de har felles er at de har kjærlighet til det japanske. Paloma har japansk som fremmedspråk på skolen og leser japanske tegneserier (mangaer). Reneé elsker bl a filmer laget av japaneren Ozu.

Reneé er portnerkone og bor i en liten leilighet i bygården sammen med den fete katten Leo som hun har oppkalt etter forfatteren Leo Trotskij. Hun har ingen formell utdannelse og beskriver seg selv om småvokst, lubben, med ilker på føttene og dårlig ånde. Og stikker ut «piggene» så ofte hun kan. Den eneste venninnen er Manuela som bl a er rengjøringshjelp hos familien Arthens.  Hun lever et dobbeltliv der hun vil at beboerne skal tro at hun er den typiske portnerkona, men realiteten er at hun er en svært intelligent kvinne. Hun irriterer seg bl a grenseløst hvor dårlig «rikingene» skriver og snakker. Ikke minst bruk av komma. Rikingene som så vidt enser henne.

Paloma bor sammen med sin rike familie som består av søsteren Colombe, som hun ikke utstår, moren, og faren som er medlem av Nasjonforsamlingen før han ble statsråd. Det krever store anstrengelser at andre ikke skal oppdage hvor intelligent hun er. Men allikevel er hun alltid den beste på skolen.  Nå har hun bestemt seg for å ta selvmord for å slippe å ende sitt liv i «gullfiskbollen» som alle havner i selv om de voksne later som at livet har en mening. Etter hennes erfaring er dette en «universell» løgn. Og hun har lite til overs for rikingene hun må omgås. Hun stjeler sovepiller fra moren og før hun tar selvmord skal hun sette fyr på bygården med en grilltenner. Men det skal skje på den dagen ingen er til stede, den 16. juni og samme dag som hun fyller 13 år, og etter at kattene er evakuert gjennom vinduet. Men frem til dette tidspunkt skal hun gjøre flest mulig dype tanker og nedtegne de..

Om Reneé skriver Paloma i sine nedtegnelser:

"Hun oser av intelligens. Og likevel anstrenger hun seg, eller hva - man kan se

hun gjør alt hun kan for å spille portnerkone og virke åndsforlatt

Jeg har imidlertid lagt merke til henne når hun har snakket

med Jean Arthens, mens hun har snakket til Neptun bak ryggen til

Diane, og når hun ser på damene i gården som går forbi henne

uten å  hilse. Fru Michel har pinnsvinets eleganse: Utenpå er hun

stappfull av pigger, en skikkelig festning, men jeg har en anelse om

hun på innsiden i all enkelhet er like raffinert som et pinnsvin -

de er noen dyr som bare later som om de er dorske, de hegner

fanatisk om sin ensomhet, og de er fryktelig elegante.»

Så dør hr Arthens og enken selger leiligheten til en styrtrik japansk pensjonist, på dette tidspunkt «herr Ett eller Annet». Rene møter han i gangen sammen med  Jacinthe Rosen «som snakker som hun har en kakkerlakk i munnen». Han hilser høflig på Reneé med «God dag, Frue». Jacinthe Rosen kommer med «ordrer» til Reneé, og en av dem er;

«Dørmatten utenfor leiligheten til familien Artens er ikke rengjort. Kan De gjøre noe for det?; spør høna»…..

Og det er nå Reneé avslører seg overfor japaneren , bl a sin interesse for Leo Trotskij og boken Anna Karenina:

«Men likevel, her er tragedien: Jeg skvatt til da jeg hørte

noe for det, i samme øyeblikk som herr Ett Eller Annet

skvatt, og blikkene våre møttes. Helt fra dette infinite-

semale øyeblikket da jeg er sikker på at vi var språklige søsken

i den felles lidelsen som gjennomboret oss, fikk

kroppene våre til å fare sammen og gjorde rådvillheten vår synlig,

har herr Ett Eller Annet sett på meg på en helt annen måte.

En måte som er på vakt.

Og nå snakker han til meg.

«Kjente De familien Arthens? Jeg har hørt at det var en

usedvanlig familie,» sier han.

«Nei,» svarer jeg og er på vakt. «Jeg kjente dem ikke spesielt.

Her var de en familie som alle andre.»

Ja, en lykkelig familie,» sier fru Rosen, som er i ferd med

å bli synlig utålmodig.

Alle lykkelige familier ligner hverandre, vet De,» mumlet jeg

for å bli ferdig med denne historien. «Det er ikke noe

å si om det.»

Men ulykkelige familier er det på hver sin måte,» sier han

og ser på meg med et merkelig uttrykk. Plutselig skvetter jeg

til, men nå for annen gang.

Ja, jeg sverger. Jeg skvetter til, men ubevisst denne gangen

Det bare kom, jeg klarte ikke å beherske meg, det

ble for mye.

Ettersom én ulykke aldri kommer alene, velger Leo nettopp dette

øyeblikket for å pile ut mellom bena våre. På

veien stryker han seg vennlig inntil herr Ett Eller Annets.

«Jeg har to katter,» sier han. «Kan jeg få vite hva Deres

Heter ?»

«Leo,» svarer Jacinthe Rosen på mine vegne. Dermed vil

hun ikke mer. Hun stikker armen sin i hans, sier takk uten.

å se på meg og begynner å geleide ham bortover mot heisen.

Med uendelig finfølelse legger han hånden på underarmen

hennes og stanser henne forsiktig.

«Mange takk, frue,» sier han, og så lar han seg føre bort

av det herskesyke kvinnfolket."