Frøken Island (Ungfrú Ísland) av Auður Ava Ólafsdóttir – kunne likt å få denne historien på film

 

«-Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med den uunngåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive.»

Auður Ava Ólafsdóttir, for en forfatter hun er. Nå har jeg lest Frøken Island, en roman utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Og før det har jeg lest romanene Arr og Stiklingen. Jeg er så glad for at det er forfattere som skriver slike bøker og norske forlag som utgir bøkene på norsk. 200 sider, men den rommer så mye. En av kritikerne forlaget siterer kan jeg istemme etter å ha lest Frøken Island:

«Det er fascinerende hvor mye som kan leses mellom linjene. Det handler om Island, men er også allmenngyldig. Det handler om 60-tallet, men er også tidløst. Ikke minst i kjølvannet av metoo. Det er symboltungt, om en er på det sporet. Men kanskje er det bare en historie om at slik var/er det bare. En historie som fenger.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

Jón Kalman Stefánsson skriver godt. Men jeg liker bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir bedre. Håper virkelig at hun skriver flere bøker. Spesielt godt liker jeg dialogene i boken Frøken Island. Det gjør historien levende. Kunne likt at den hadde blitt filmatisert. En bok jeg er glad jeg har i bokhylla – den tåler å leses flere ganger. 

Jeg har kjøpt boken utgitt på forlaget Pax som beskriver den slik:

«Året er 1963. Island har 177 000 innbyggere og én nobelprisvinner. Bokens heltinne, Hekla, er en ung poet som kommer fra utkantstrøket Dalir. Etter å ha pakket de få eiendelene sine og en skrivemaskin, setter hun kursen mot Reykjavik. Der skal hun bli forfatter. Hun flytter inn i en leilighet sammen med den homofile barndomskameraten Jón John. Vennskapet styrkes av en felles opplevelse av utenforskap. Hekla skaffer seg en dagjobb slik at hun kan skrive om natten, i all hemmelighet. Slik må det bli i et samfunn hvor menn fødes som poeter og kvinner får tilbud om å være frøken Island. Allerede i konfirmasjonsalderen tar menn på seg den uunngåelige rollen som genier. Det spiller ingen rolle om de skriver eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn, derfor kan de ikke skrive.»