Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren – et gjensyn

 

                                                                         Privat foto

«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»

Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.

Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:

«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»

Jeg tenker ofte på på hvem jeg hadde vært uten lesegleden jeg har hatt siden jeg lærte å lese. Hva var det med boken Vi på Saltkråkan som traff meg slik at jeg leste den om og om igjen. Jeg gråt like mye hver gang jeg leste at Båtsmann står i fare for å bli avlivet, og ble like glad når det ble oppdaget at det var reven som var synderen. Like lykkelig var jeg da Melker fikk kjøpt Snekkergården. Det var nok noe gjenkjennelse i boken, men mest muligheten til å forsvinne inn i en verden som var lysere enn min egen barndom var.

Filmatiseringen er flott, men boken er hakket bedre. Og selv om jeg var og er like glad i dyr som Pelle, er det ingen tvil: historien hadde ikke vært den samme for meg uten Tjorven og Melker, som her der Melker konstruerer en vannrenne for å lette på vannbæringen:

«Mellom Melker og Tjorven hadde det utviklet seg et eget vennskap, slik det av og til kan oppstå mellom et barn og et voksent menneske, et vennskap mellom to jevnbyrdige som er helt oppriktige mot hverandre og har samme rett til å si hva de mener. Melker hadde tilstrekkelig av barn i seg, og Tjorven tilstrekkelig av noe annet, ikke akkurat voksent, men en underlig indre styrke som gjorde at de virkelig kunne omgås som jevnbyrdige. Tjorven serverte Melker bitrere sannheter enn noen annen, og han kunne nok fare sammen og få lyst til å gi henne en ordentlig advarsel av og til, men han skjønte snart at slikt var bortkastet på Tjorven. Hun var som hun var og sa det hun mente uten dikkedarer. Som regel var hun jo bare snill og hjertelig, for hun var glad i onkel Melker. Han forklarte henne for en god idé det var med den renna. Heretter skulle Malin få vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får mor også, sa Tjorven. — Hun får også vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får hun da slett ikke, sa Melker.

 Jo, sa Tjorven, — far bærer det inn for henne.

Da lo Melker overlegent. Dette var noe helt annet, og han hadde tenkt det ut som en hyggelig liten overraskelse for Malin, sa han.

Tjorven så alvorlig på ham.

 Og så for at du skal slippe å bære så mye, ikke sant?

Det svarte ikke Melker på.

Nå står du her ved bøtta, forklarte han Tjorven, — og så roper du når vannet kommer. Og når bøtta er full, da roper du også, forstått?

Ja, for jeg er ikke dum, sa Tjorven.»

Var det idyllen i boken som møtte meg en julimorran jeg syklet til butikken etter at jeg var flyttet hit jeg bor; og tenkte; dette er sommerparadis. Et er sikkert; jeg ønsket meg veldig en hund som barn. Som Pelle så fikk jeg en, men ikke før jeg var tenåring; en cocker spaniel som jeg fikk av en fetter. Det var helt klart den lykkeligste dagen i mitt liv til da.