Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami, mest interessant er Murakamis betraktninger om litteratur

 

Boken Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2007) av Haruki Murakami har jeg lest om mange ganger. 

Forlagets omtale av boken:

I 1982 solgte forfatteren jazzbaren sin for å skrive på heltid. For å holde seg i form begynte han å løpe. Med løpingen som innfallsport skriver han her, i en blanding av personlig essay, betraktninger om litteratur og liv, løpelogg og reiseskildring, om da han forsto at han måtte bli forfatter, om lidenskapen for gamle jazzplater, om skuffelser og triumfer, og om hvordan det føles å bli eldre.

Tilfeldig så jeg den da jeg sist var innom biblioteket, og tenkte at boken på 187 sider var vel rask å lese. Men det var det ikke. Ikke for meg som er så elendig til å konsentrer meg for tiden. Mesteparten av lesetiden har gått med på å lese nyheter om Covid 19 og alt som har skjedd i USA  etter at  Trump-tilhengere Kongressen. Ti måneder på hjemmekontor og mye bekymringer pga tilstanden verden er kommet i tar på kropp og sinn.

Men nå er boken lest. Det som var minst interessant var å lese om løpingen, mest om Haruki Murakamis betraktninger om litteratur. Jeg avslutter med en smakebit, det han skriver her har medført at jeg har kjøpt og skal lese boken han skriver om her:

«For tiden driver jeg også og oversetter Den store Gatsby av Scott Fitzgerald, og alt er i rute. Jeg er ferdig med første utkast og er nå i gang med korrekturlesingen for å få klart et andre. Setning for setning går jeg over førsteutkastet, skriver om der det trengs, og jeg merker at flyten blir bedre, at jeg lykkes i å gjengi særtrekkene ved Fitzgeralds språk på et mer naturlig japansk. Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»