Så underlig
det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende allikevel.
Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerter og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg
Han holder alt sin bleke hånd om min.
Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.
Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
imot din dype, dype evighet.
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende allikevel.
Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerter og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg
Han holder alt sin bleke hånd om min.
Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.
Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
imot din dype, dype evighet.
Desember 2012 - månen ble til en stjerne.
Fint dikt og bilde :)
SvarSlettFantastisk dikt til ettertanke og filosofi! Intet mindre.
SvarSlettDet er det. Jeg er veldig glad i det Inger Hagerup skapte. Og liker Finn Kalviks tonsetting av diktene hennes. Men tonsettingen av dette diktet liker jeg ikke like godt.
Slett