En smakebit på søndag fra Dronning Victorias liv fortalt av Richard Herrmann

Min «veiviser» inn i britisk historie har vært Richard Hermann ved at jeg helt tilfeldig leste en av hans bøker. Etter dette har jeg lest mange, men ikke alle bøkene han har skrevet. Noen flere ganger. Hans bøker betyr mye for meg og mitt mål er å eie og lese alle sammen. Derfor er min smakebit i dag fra en av hans bøker.

Flere smakebiter fra bøker finne du på bloggen til Mari ved å trykke på dette bildet:

Richard Herrmann ble født i 1919 og døde i 2010. Han var norsk journalist, kåsør og forfatter. Skrev mange bøker om britisk historie, samfunns- og hverdagsliv. I perioden 1964 – 1977 var han NRKs London korrespondent. Før det var Richard Herrmann ansatt i Reuters europeiske avdeling i London og frilandsmedarbeider for NRK. Han kom deretter tilbake til Oslo hvor han jobbet i NRK frem til 1984 med et særlig ansvar for å bygge opp NRK P2. Han hadde en rekke radiokåserier og de beste fortellingene, deriblant en serie om Churchill slekten, ligger på NRK.no. Richard Herrmann ble ofte omtalt som "stemmen fra London".

I 2009/2010 leste jeg tre av hans bøker kalt dronningtriologien. Jeg leste dem i denne rekkefølge: Maria Stuart og hennes verden (1988), Livet med Elisabeth og andre kongelige personer (1986) og Victoria: en dronning for sin tid (1987). De kan kjøpes i en samlet utgave i Bokklubben.

Da jeg lukket boken om Victoria 14. juni 2010 om kvelden; sa jeg til dattera mi at jeg kjente en tristhet. Det hadde vært som å leve sammen med dem i deres tid. Det var som jeg så på prosesjonen gjennom Londons gater med den «lillestore» damen i kista. Og datteren min kan "stille som vitne om nødvendig".

 Jeg tenker de andre i huset også var litt lettet. Slippe å høre meg sitere gledesstrålende. Knise av hans morsomme beskrivelser og iblant skrek jeg opp om alle de grusomme halshuggingene. Hodene trillet; løsningen på alt var å kappe hue av folk. Om den lille hunden til Maria Stuart som kom frem fra kjolen da hun var halshugget, løp omkring i alt blodsølet og ikke lot seg fange.  Elisabeth I's forfengelighet. Om Victorias temperament som skremte hennes elskede Albert til å løpe inn i et annet rom og låse døra.

Da jeg kjørte på jobben 15. juni 2010 hørte jeg at Richard Herrmann døde dagen før. Jeg er ikke overtroisk. Men følelsen jeg fikk da jeg hørte det kan ikke beskrives. Ikke at han var død, mannen var jo 90 år! Det var tidspunktet. Samme dag som jeg lukket boken om Victoria. Da lukket han øynene for godt.

Jeg kan skrive under på det Karsten Alnæs skriver om Richard Herrmanns forfatterskap i tilknytning til boka Dronningtriologien i Bokklubben. Bla a:

"Selvfølgelig elsker stemmen fra London de store kontraster. Han er journalist i ordets egentlige betydning, han fanger opp dagen, øyeblikket, den gang og da, som det skulle ha vært i dag. Det mest forunderlige er at han alltid forteller noe du husker. Nå tenker jeg ikke på de dramatiske begivenhetene, men små detaljer som krydrer framstillingen og stikker seg inn i hukommelsen. "

Og noe av det jeg husker spesielt godt er det han skriver om dronning Victoria. Om hennes forhold til statsministrene Disraeli og Gladstone. Det hører med til historien at de hadde også et dårlig forhold seg imellom: (trykk på teksten, og det er bedre å lese)