26. mai 2024

Tre lys (Foster) av Claire Keegan - og filmatiseringen av boken - den prisbelønte filmen The Quiet Girl


 Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:

 

«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»

 Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024  her i NRK Åpen bok 3.5.24.

 


Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:

 

«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»

 Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:


«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»

 Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:


«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».

«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.

Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»

 Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken  I seneste laget historier om kvinner og menn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar