Sitatet over er fra boken jeg skrev om i
innlegget:
Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen
Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er
på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg
gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har
brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver
tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan
har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen
for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet
fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker
jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i
bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.
Forlaget omtaler romanen slik:
«Gjennom sine
fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry
leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til
unntakstilstanden i 1975. "Balansekunst" er en brutal historie, men
den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enestående
vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte
at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og
Balzac. "Balansekunst" er blant de sjeldne bøkene som setter varig
preg på leseren.»
Eg gav opp. Det var akkurat som om eg ikkje ville inn i historia. Orka ikkje. Ein ven er framleis litt småirritert for akkurat, det for han elska boka. Av og til lurer eg på kvifor eg gav opp.
SvarSlettForstår god at du ikke orka, selv om det er en god bok er det er mye elendighet å lese om og over mange sider, og elendigheten er beskrevet så og si minste detalj. Det er mange bøker jeg har gitt opp selv om andre har elska boka.
SvarSlett