Den evige ilden (A Column of Fire) av Ken Follett – god fortelling, men evig lang

 

«Da protestantiske Elizabeth Tudor krones til dronning av England, vender resten av Europa seg mot England. I kulissene i Paris venter katolske Maria Stuart, som mange mener er den rettmessige arvingen til tronen. Den unge monarken skjønner tidlig at hun må beskytte seg mot mulige attentat og oppretter landets første etterretningstjeneste.

Det er jul, og den unge Ned Willard er på vei tilbake til hjembyen Kingsbridge. Lite vet han om at det kommende året, 1558, skal snu opp ned på hans eget liv, og forandre Europa for all framtid.

Kingsbridge er en by splittet av religiøs ekstremisme og hat, i konflikten mellom katolikker og protestanter. Ned drømmer om å gifte seg med den katolske Margery Fitzgerald. Men da Ned blir hemmelig agent i dronningens etterretningstjeneste, er hans kjærlighetsforhold til Margery dømt til å få en tragisk utgang.»

Det er min interesse for de historiske rammene for romanen Den evige ilden av Ken Follett som er grunnen til at jeg kjøpte boken da den ble utgitt i 2017. Sammenlignet med Richard Herrmanns faktabøker om denne tiden, som jeg kan lese om og om igjen, er Den evige ilden bare «grei nok» å lese. Selv om vi følger de fleste karakterene gjennom romanen, er den handlingsdrevet. For meg ble romanen til Ken Follett for lang, over 850 sider, til at han klarte å holde på min interesse hele tiden. Innimellom gikk jeg lei og da ble det skumlesning. Tidligere har jeg lest Ken Folletts Kjempenes fall som er på 921 sider og som jeg brukte to uker på å lese. Den evige ilden har jeg brukt en uke på å lese. Samtidig har jeg en god følelse at jeg kan se på boken i mine overfylte bokhyller og vite at den er lest.