Vindens skygge (La sombra del viento) av Carlos Ruiz Zafón

Vindens skygge skrevet av Carlos Ruiz Zafón ble utgitt i 2001, og på norsk første gang i 2004. Romanen var forfatterens store gjennombrudd. Den har stått lenge på lista over bøker jeg har ønsket å lese. Boken jeg har lest har jeg kjøpt.

Slik omtaler Gyldendal romanen: 

«Da bokhandlersønnen Daniel er ti år, tar faren ham med til gamlebyen i Barcelona og «De glemte bøkers kirkegård». Her finner Daniel boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere. Da andre antikvarer i Barcelona får høre hvilken bok Daniel har funnet, tilbyr de ham hva som helst for den. Men Daniel er ubestikkelig; han vil ikke skille seg av med boken for alt i verden. Og samtidig begynner han jakten på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax.

Etter som årene går, begynner det å skje skremmende ting omkring Daniel, blant annet blir han oppsøkt gjentatte ganger av en mann uten ansiktstrekk, som lukter svidd. Mannen sier han er en av hovedpersonene i Vindens skygge, og krever at Daniel gir ham boka. De mystiske opptrinnene vikler ham inn i en skruestikke av gåter, personer og steder i hjertet av det gamle og spøkelsesaktige Barcelona.»

Det som først grep meg ved denne romanen, er at den er en hyllest til litteratur. Ikke minst til boken i den tradisjonelle formen – papirboken. Det er nok av dem som spår papirbokens død til fordel for e-bøker. Ære være e-bøker. Ikke minst fordi en ved dette kan få ned prisen på bøker. Men for meg er en papirbok noe eget. Noen fyller huset sitt med nips, andre med bøker. Det å ha en bok som betyr mye for meg i bokhylla, er noe helt spesielt.  For de som kun ser på bøker som underholdning. har dette liten betydning.  En annen ting er at bøker blir mer og mer ferskvare  - kvalitet på litteratur må vike til fordel for kvantitet. Det gjør meg trist. Men enda mer trist er det når en politiker uttrykker seg slik:

«Hvor lenge vil et bibliotek bestå? Flere og flere bruker nettet, og bøker er mer og mer ut.»

Dette er en uttalelse fra en FRP-politiker i Rygge kommune angående om Rygge bibliotek skal samordnes med ny ungdomsskole, jf artikkel i Moss Avis 5. mai 2014. Slik kortsiktig tankegang der man kun tenker økonomi på kultursiden er dessverre typisk for FRP. 

Jeg håper virkelig ikke at det blir slik at bibliotekene forsvinner. Det er bl a gjennom bibliotekene jeg finner bøker som ikke utgis lenger. Men også fordi biblioteket hadde alt å si for at jeg ble en bokelsker. 

Fra romanen om «De glemte bøkers kirkegård»:

«Hver bok, hvert bind du ser, har en sjel. Sjelen er den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og levde og drømte med den. Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes... Her står de bøkene som ingen lenger husker, de bøkene som har gått seg vill i tiden, og lever for alltid, i påvente av at de en dag skal komme en ny leser, en ny ånd, i hende... Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid, jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke dette selv, og følte seg klokere jo mere den glemte.»

Romanen fortjener de gode kritikkene den har fått. Godt og rikt språk. Forfatteren viser en stor fortellerglede. Vindens skygge har mange ingredienser som gjør den til god underholdning; ikke minst romantikk, humor, mange og ulike karakterer og spenning. Men det er ikke alle lesere som er enige med kritikerne jf det jeg leser på Bokelskere.no.

Selv om dette var en god roman på mange måter, ble romanen på 479 sider litt for lang for en utålmodig sjel som meg. Hva jeg tenker kunne vært kuttet ut/kortet ned, det har ingen klar oppfatning om. Jeg ser at den kategoriseres som en spenningsroman. Selv om enkelte hendelser mv kom som en overraskelse, var det en del som var forutsigbart for meg. Det var ikke vanskelig å gjette hvem mannen uten ansiktstrekk kunne være. Jeg er 100 % sikker på at jeg hadde fått mer utbytte av romanen ved å ha vært i Barcelona, noe jeg dessverre aldri har vært.