Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev til sin tyranniske far, men aldri ble sendt

«Kjæreste far!

Du spurte meg forleden dag hvorfor jeg påstår at jeg er redd for deg. Jeg visste som vanlig ikke hva jeg skulle svare deg, dels nettopp fordi jeg er redd for deg, og dels fordi denne frykten skyldes så mange forskjellige ting at jeg ikke engang tilnærmelsesvis ville kunne gi noe samlet bilde av dem under en samtale. Og når jeg nå vil forsøke å gi deg et skriftlig svar, kommer det til å bli høyst ufullstendig, fordi frykten og de følger den har hatt, virker hemmende på meg selv når jeg skriver til deg og også fordi det er et så omfattende emne at hverken min hukommelse eller min forstand strekker til.»

Dette er første avsnitt i et brev Franz Kafka (1883-1924) skrev til sin far i 1919. Et brev som aldri ble sendt. Moren og vennen Max Brod la etter Franz Kafkas død brevet til side etter å ha lest det, og brevet ble for første gang utgitt i 1953 med tittelen Brief an den Vater. På norsk ble det utgitt i bokform i 1957 med tittelen Brevet til faren.  Boken jeg har lest er på 76 sider og er lånt av biblioteket. Jeg ønsket å kjøpe den, men overalt står det at den er utsolgt. Men jeg kommer til å kjøpe den om jeg finner den. Det er en bok jeg kjenner et behov for å streke under og notere i.

Det at jeg bestemte meg for å lese Brevet til faren, er fordi boken er en del av handlingen i en krimbok jeg har lest og skrev om i innlegget:

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Gjennom å lese dette brevet får man et innblikk i hvordan det var å vokse opp med en far som var en tyrann. Og hvordan dette påvirket Franz Kafka. To personer som var veldig forskjellige:

«Men akkurat som far var du for sterk for meg, særlig fordi mine brødre døde som små og søstrene ble født så meget senere at jeg måtte ta den første støyten ganske alene. Det var jeg alt for svak til.

... Jeg var et forsagt og engstelig barn; men likevel var jeg sikkert trassig, som barn flest; mor forkjelte meg vel også, men jeg kan ikke tro at jeg var spesielt vanskelig å ha med å gjøre; jeg kan ikke tro annet enn at et vennlig ord, en rolig hånd på min, et kjærlig blikk ville fått meg til å gjøre hva som helst. Nå er jo du i grunnen et godmodig og ømhjertet menneske (det følgende kommer ikke til å motsi dette, jeg snakker bare om hvilket inntrykk du gjorde på barnet), men ikke alle barn har utholdenhet og pågangsmot til å lete frem til ømheten under overflaten. Du kan bare behandle et barn ut fra dine egne forutsetninger, med voldsomme midler, med bråk og hissighet, og i dette tilfellet passet det etter din mening særlig godt, fordi du ville oppdra meg til en sterk og modig gutt.»

Metodene faren brukte for å vise sin overlegenhet og styrke var verbale og bestod av skjellsord, trusler, ironi og hånlig latter:

«Det er også sant at du vel neppe noen gang virkelig har prylt meg. Men når du skrek opp, ble rød i ansiktet, rev av deg bukseselene og lot dem ligge klar over stolarmen, var det nesten verre. Det er som om noen skal henges. Blir han virkelig hengt, så er han jo død og alt er overstått. Men hvis han må overvære alle forberedelsene til henrettelsen og først får vite at han er blitt benådet når strikken dingler foran ansiktet på han, kan han få mén av det for livet. Alle de gangene du tydeligvis visste at jeg etter din mening hadde fortjent pryl men slapp fordi du lot nåde gå for rett, gjorde meg dessuten enda mer skyldbetynget. Hvordan jeg enn snudde og vrengte meg, kom jeg i skyld til deg.»

Franz Kafka skriver om den eneste begivenheten han husker fra de første årene da han etter å ha sutret etter vann først ble truet kraftig om å hold opp med sutringen, bæres ut på «pawlatschen» der han må stå alene i bare skjorten bak den stengte døren:

«Slik som jeg var skapt, kunne jeg aldri riktig forstå sammenhengen mellom det tøvete maset om å få vann, som i mine øyne var en helt naturlig ting, og det ufattelige forferdelige ved å bli båret ut av huset. I årevis var jeg plaget av den skremmende tanken at den svære mannen, han som var min far og siste instans, kunne komme og bære meg ut av sengen ut på pawlatschen midt på natten uten grunn, og at jeg altså var så helt uten betydning for han.»

Det var ikke bare den kroppslige styrken som faren var overlegen sønnen:

«På samme måte var det med din åndelige overlegenhet. Du hadde jo arbeidet deg frem og nådd så høyt helt på egen hånd, derfor hadde du også uinnskrenket tillit til dine egne meninger. Det virket forresten ikke så blendende på meg da jeg var liten som senere i oppveksten. Du regjerte verden fra lenestolen sin. Din oppfatning var den eneste riktige, enhver annen var forrykt, overspent, fjollet, unormal. Dessuten var din selvtillit så stor at du ikke engang behøvde å være konsekvent, du hadde allikevel alltid rett.»

Og morens rolle beskriver han slik – det skulle vært interessant å vite hvordan hun opplevde å lese brevet:

«Det er sant at mor var grenseløst snill mot meg, men for meg sto alt dette i forbindelse med deg, altså ikke i noen heldig forbindelse. Ubevisst spilte mor samme rolle som driveren gjør under en jakt. Selv om nemlig din oppdragelse, i et eller annet usannsynlig tilfelle, skulle ha kunnet stille meg på egne ben ved å skape tross, motvilje eller kanskje til og med hat hos meg, så ble den nøytralisert av mors vennlighet, fornuftige ord (i min kaotiske barndom sto hun for meg som selve sinnbildet på fornuften) og hennes forbønner, og dermed var jeg igjen drevet inn i din sirkel, som jeg ellers kunne ha kunnet bryte ut av, til fordel for oss begge...»

Deler av denne boken er sterke saker å lese. Jeg vet ikke om den som var tenkt som mottaker ville hatt evne til å ta det innover seg. I brevet setter Franz Kafka ord på det som mange barn opplever der en forelder har en tyrannisk adferd. Om det han opplevde i sitt forhold til faren alene er forklaringen på alt det han opplevde senere i livet, spesielt hva angår forholdet til kvinner, er ikke jeg den rette til å tolke. Franz Kafka skriver selv at han ikke er blitt den han er utelukkende pga farens påvirkning. 

Jeg ser at det er ulike meninger om romanen Prosessen. Jeg har veldig lyst til å lese den. Men jeg er usikker. Selv om Brevet til min far var en liten bok, er den krevende. Særlig slutten. Derfor er mitt mål å kjøpe og lese den flere ganger.