Kapitlet «Skjebneåret» (side 702) omhandler 1942:
«Problemene Churchill vendte hjem til etter det
forlengede oppholdet i Nord-Amerika, var mangfoldige og ikke særlig
veldefinerte – og noen av dem var skjult for kritikerne, men ikke for ham.»
Det som ikke var skjult
var tapet av to slagskip i desember 1941, Japans fremrykning, skuffelsene på
slagmarken i Vestørkenen (Afrika), og en følelse at det ikke ble gjort nok for
å hjelpe Sovjetunionen.
De som var skjult for de fleste var at det en periode
ble slutt på Bletchley Parks avkodinger av tyske ubåter pga at båtene fikk en
annen type utstyr, noe som økte tapstallene på skip. Et annet problem var at
Churchill fryktet at britiske tropper ikke hadde den rette kampånden, at den
enkelte britiske soldat ikke var like god som den tyske. Samtidig som Singapore
falt, klarte to tyske kryssere i fullt dagslys å passere den Engelske kanal,
gjennom stredet ved Dover på vei til sine havner i Tyskland. Et forferdelig
slag for den britiske marine.
Churchills kampånd nådde i denne perioden et
bunnpunkt, og kritikken mot Churchills ledelse økte. En debatt og avstemming
viste at han allikevel hadde et flertall bak seg. En utfordrer til Churchill
denne perioden, var den hjemvendte ambassadøren i Sovjetunionen, sir Stafford
Crips. Utrolig interessant å lese om hvordan Churchill imøtekom Crips med å gi han
en sentral post som han viste seg ikke å håndtere; og vips så var han ute av
banen!
Utover våren 1942 kom
Churchills kampånd tilbake – gudskjelov! 8. april var det et nytt besøk fra
USA. Harry Hopkins hadde da med seg general Marshall. Varmen og munterheten fra
forrige besøk var ikke den samme som forrige besøk av Hopkins, men det var viktige
temaer som ble diskutert. Et av temaene var amerikanernes ønske om et angrep på
andre siden av kanalen. Et annet var den allerede planlagte landgangen i
Nord-Afrika.
En stor begivenhet var at
sovjets utenriksminister Molotov besøkte Storbritannia, og det før han reiste
til Washington! Det var Stalins forslag at han skulle holde seg til planen og
først besøke London – her er et telegram Churchill sendte Roosevelt som viser
hvor fornøyd han var:
«De forstår nok at jeg ikke nå kan foreslå for ham
at han endrer rekkefølgen på besøkene.»
Molotov fikk ikke innfridd
noen av de krav Stalin hadde gitt instrukser om, allikevel var besøket
vennskapelig. Et av kravene var Sovjetunionens grenser og et annet var front nr.
to i Frankrike, som også var et ønske fra amerikanerne.
17. juni la Churchill ut
på en ny reise til USA for å møte Roosevelt. De vellykkede samtalene han hadde
med Roosevelt ble overskygget av nyheten om nederlaget i Libya, at garnisonen i
Tubruq hadde kapitulert:
«Selv om Roosevelt var full av praktisk
medfølelse, var det uunngåelig at nyhetene fra Tubruq svekket Churchills
stilling i Det Hvite hus. Ikke bare var det helt umulig for ham å belære
amerikanerne om krigføring, han hadde også fått et desperat behov for støtte på
den krigsskueplassen han hadde gitt så høy prioritet og som var det eneste
stedet Storbritannia hadde oppnådd seiere på landjorden etter 32 måneder med
krig. I tillegg var de amerikanske avisene fulle ikke bare av nyheten om
nederlaget, men også av antydninger om at det måtte settes spørsmålstegn ved om
Churchills regjering kom til å overleve.»
Da han kom hjem til
Storbritannia var det en mistillitsdebatt:
«Det saken dreide seg om var hvorvidt han var
kompetent til å styre den britiske krigsinnsatsen på sin egen måte, og selv om
resultatet av avstemningen jevnt over var tilfredsstillende, ble det sagt ting
om ham i løpet av debatten som var nesten like sårende som dem som hadde ført
til Chamberlains fall i mai 1940.»
Den jeg tenkte da
jeg leste noe av debattinnleggene, var at dette er prisen for et demokrati; at idiotiske ytringer også skal bli hørt...
Reaksjonen på debatten var
at han la ut på en reise i bombefly til Egypt og Sovjetunionen. Det
var ikke få han imponerte ved at han holdt ut strabasene ved turen. I Kairo tok
han bl a beslutninger av kommandomessig betydning, som skapte et vinnerteam av
generalene Alexander og Montgomery. Videre til Sovjetunionen der han i Moskva
besøkte Stalin for første gang. Både de ytre rammene og samtalene ga Churchill
store utfordringer, det siste pga dårlige tolketjeneste. Men også Stalins adferd
som jevnt over var ubehagelig og forvirrende. Men Churchill taklet dette «med bemerkelsesverdig urokkelighet,
tålmodighet og styrke.»
1942 sluttet bedre enn
året begynte:
«For Churchills del innebar disse seirene en
bekreftelse på at han hadde hatt rett i sin trassige holdning i 1940, og sin
strategi i 1941-1942, men også begynnelsen på en relativ svekkelse av hans
rolle som Hitlers viktigste motstander. Han hadde skapte det nødvendige sentrum
for dannelsen av den store alliansen, men at han historisk sett hadde vært i
nærheten av et knutepunkt, var slett ingen garanti for at han fortsatt skulle
få fortsette å dominere.»
I 1943 var Churchill 172
dager på reise utenfor Storbritannia og det var det året helsen hans begynte å
skrante, bl a hadde han mange sykedager pga lungebetennelse. Dette var også det
året «romansen» mellom Storbritannia og USA bleknet en del. Dette beskrives i kapitlet «1943: Fra Casablanca til Teheran» (side 728), og er fullt av
detaljer om reisene og hendelsene dette året.
Konferansen i Casablanca
skulle bl a sikre « en motvillig og halvveis forsoning mellom to franske generaler,
Giraud og de Gaulle:
«Fotografiet av deres formelle ekteskapsinngåelse,
der Roosevelt og Churchill sitter på hver sin side av dem som besluttsomme
anstandsdamer, er et av de mest klassiske bildene fra den annen verdenskrig».
Kilde: Brittanica.com
Det tar nesten pusten av meg å lese om aktiviteten til Churchill, og det må ha vært utrolig slitsomt
selv om Churchill likte å reise og det å møte mennesker. På noen av turene
hadde han med seg familiemedlemmer. Om Roosevelt og Stalin på dette området
skriver forfatteren bl a:
«Ingen av dem var spesielt mobile, om enn av hver sin grunn. I
Roosevelts tilfelle var årsaken at han var skrøpelig og at det i tillegg fantes
en sterk tradisjon for at en sittende amerikansk president ikke beveget seg
langt vekk fra sitt store, firkantede land... Stalins manglende mobilitet ble
imidlertid sagt å skyldes flyskrekk, forsterket av en muggen øyboermentalitet
som innebar at han bare følte seg vel i vante omgivelser, og når han var omgitt
av sin egen sikkerhetsstyrke.»
Året 1943 ble avsluttet
med en reise til Teheran der det var et møte med Roosevelt og Stalin. Han var
også på en reise til USA dette året.
Et av de viktigste temaene
for møtene i 1943 var Operasjon Overlord (planen for invasjon i Frankrike). Churchill
var reservert til denne planen. Meldingen han sendte til Attlee etter
avslutningen av møtet i Teheran var som forfatteren skriver kanskje noe
overdrevent positivt:
«Vi har hatt en flott dag her, og forholdet mellom
Storbritannia, Amerikas forente stater og Sovjetunionen har aldri vært så
hjertelig og nært som nå. Det er enighet om alle planer for krigføringen».
Det som f eks beskrives om
humoren til den brutale Stalin; om hva han tenkte skulle skje med de tyske
militære ved en seier, og reaksjonen til Churchill på denne, viser forskjellene
på dem. Det må ha krevd mye energi fra Churchill å forholde seg til Stalin,
Churchill som var en så stor motstander av kommunismen.
Her er et bilde av de tre i
Teheran – kilde Wikipedia
Da Churchill var tilbake
fra reisene sine i januar 1944 ble han møtt av jubelrop i Underhuset:
«Det er noe i det gamle uttrykket om at avstand kan
få kjærlighet til å vokse, og fraværet hadde ikke ført til at Churchill hadde
glemt sine gamle Underhuskunster. Han hadde da også hatt mer enn 43 år på å øve
seg.»
Fra han kom hjem fra reise
i januar 1944, hadde Churchill var han bare utenfor Storbritannia i 63 dager
frem til Jalta-konferansen 29. januar 1945. Kapitlet «Tilbake til Frankrike» ( side 752) tar for seg perioden frem til D-dagen, invasjonen av Frankrike 6. juni 1944 som
på planleggingsstadiet ble kalt Operasjon Overlord. Helsen til Churchill skrantet
og han var også psykisk utkjørt denne perioden. Sykdommen hadde svekket og
eldet han. Det som bekymret han var Stalin, bl a russernes umedgjørlighet overfor polakkene,
og Stalins ønske om en kommunistisk marionettregjering i Warszawa. Men
også forholdet til USA skrantet.
«Samtidig rykket datoen for angrepet på Hitlers
franske festning nærmere i en fart som i Churchills øyne nesten var skremmende.
Han var kanskje blitt mer positivt til planene, men har var fremdeles bekymret.
Ansikt til ansikt med nederlaget hadde han fremvist en trass som gikk inn i
historien, så praktfull og vellykket var den, men nå som seieren var
forestående, var han merkbart mer forsiktig enn Roosevelt og general Marshall.
Dette hindret ham ikke å ta aktivt og oppmuntrende del i forberedelsene.»
Den vanvittige planen hans
om at han skulle være nær kamphandlingene, var det kongen som fikk han fra;
senest ved et brev av 4. juni. Den pessimistiske godnatt-hilsen til Clementine denne kvelden var
påvirket at hans sterke motvilje til blodbad:»
«Er du klar over at før du våkner i morgen kan tyve tusen menn ha blitt
drept?»
Forfatteren skriver at det
omkom «bare» 3 000 allierte soldater denne dagen...
kilde Daily
Mail
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar