Kapitlet «Begynnelsen på slutten» starter på side 769. Det er ikke til å underslå
at selv om det jeg leser om i biografien for det meste er interessant, særlig tiden under 2. verdenskrig, er jeg
glad for at det nærmer seg slutten. Men samtidig er det litt trist også. For i dette kapitlet merker man mer
enn noe annet at det også går mot slutten av Churchills «storhetstid». Som om jeg kan føle hvor sliten han må ha vært. Men han kjemper fortsatt for
Storbritannias og Europas interesser.
Kapitlet tar for seg siste
halvåret av 1944. Fortsatt herjer andre verdenskrig. Storbritannia utsettes for
Hitlers nye våpen V1- bomber og V2- raketter. Fortsatt
skjer det mye rundt Churchill. Forholdet mellom
amerikanerne og britene er begynt å kjølne, helt opp til Roosevelt og Churchill.
Det er diskusjoner, uenighet og fornærmelser. Churchill ønsket møter når det
oppstod vansker, men det ønsket ikke Roosevelt, heller ikke Stalin:
«Hvorfor var Churchill så ivrig etter å møtes
ansikt til ansikt?... Det dreide seg snarere om hans sykelige forkjærlighet for
å reise, om hans tro på sin egen personlige kraft i en situasjon der man satt
overfor hverandre og om hans ønske om å være i nærheten av selve kraftsenteret
til de mennene i verden som måtte være mektigere enn ham – noe han i stadig
sterkere grad ble klar over at det fantes menn som var.»
Uenigheten kom bl a av at
amerikanerne var mest opptatt av å knuse Hitler, mens britene var stadig
sterkere opptatt å holde kommunismen så langt øst som mulig.
Men han fikk reist; også i
1944:
«Annen halvdel av 1944 ga Churchill rikelig med
anledninger til å stille reiselysten, til å oppleve både det svimlende og det
skuffende ved toppmøtene og til å innse at seierens søte frukt hadde en bismak
– etterhvert som de allierte kom stadig nærmere å vinne krigen, ble han og
Storbritannia stadig mindre viktige for de andre partene.»
En av reisene var til
Sovjetunionen for å ha møter med Stalin der målet var Polens grenser. Frem mot
krigens siste jul var Churchill opptatt var å forhindre et kommunistisk Hellas.
Det resulterte i en dramatisk tur til Hellas julaften til Clementines store
fortvilelse. Han klarte ikke med dette å sette en stopper for borgerkrigen som
pågikk, men den stilnet «og Hellas fikk
nesten et kvart århundre med ikke-kommunistisk og forholdsvis demokratisk styre
frem til militærkuppet i 1967.»
Siste kapittel i del 5 har overskriften «Seier i Europa og nederlag i Storbritannia» ( side 796). Churchill skrev om 1945 som «dette nye, avskyelige
år». Han skrev til Roosevelt at slutten av andre verdenskrig kunne komme til å
vise seg mer skuffende enn den første verdenskrig. Han bekymret seg mest for
den politiske situasjonen i Europa. At den eneste fronten det gikk godt var
Østfronten var ikke lenger noe som ga Churchill noe i nærheten av ublandet
glede.»
Churchill hadde i tillegg begynt
å miste støtten i regjeringen pga måten han ledet den på. Misnøyen med han
medførte bl a til at Eden eksploderte angående en sak. Men det som var mer
virkningsfullt var et maskinskrevet protestbrev Lord President Attlee skrev på
over 2000 ord; som forfatteren kaller en tidsinnstilt bombe! En prestasjon til han å være som ikke var
særlig god på maskinskriving. Kritikken gikk på at Churchill sjelden leste
andre dokumenter enn sine egne før statsrådene, dokumenter som kollegene hadde
lagt ned mye arbeid i, men heller lyttet til de lite kunnskapsrike og
fordomsfulle rådene han fikk fra sine kumpaner, som det ikke var mange andre
som hadde tillit til. Churchill reagerte
heftig, men alle som stod han nær var enige med Attlee.
En kontroversiell
beslutning Churchill foretok var at han ga marskalk Harris frie hender til å
intensivere teppebombingen over de østtyske byene i et håp om å forkorte
krigen. Forfatteren skriver «at det er
enkelt å kritisere når man har historiens etterpåklokskap å støtte seg på.
Denne bombepolitikken var ikke mer kritikkverdig enn det faktum at Truman seks
måneder senere slapp atombombe nummer to.»
Truman overtok som
president i USA etter at Roosevelt døde brått, men ikke uventet, 12. april
1945. Den siste gangen de møttes var på Jalta-konferansen 5.-11. april der også
Stalin deltok, det minst vellykkede toppmøtet under krigen.
Forfatteren skriver også
detaljert om møtet på Jalta. Også om rammene rundt konferansen, bl a at
Churchills datter Sarah som også denne gangen var sammen med faren og skrev
hjem til moren at etter konferansen forsvant Stalin som « en ånd i en fillehaug». Et av temaene var opprettelsen av De forente
nasjoner. Den vedtatte
ordningen på dette møtet falt delvis fra hverandre etter en måned. Et annet tema var Polen-spørsmålet, som Churchill anså som en prøvesak for Øst Europas
fremtid. En bemerkning som falt på dette møtet som fikk stor oppmerksomhet i
Churchills tanker, jeg tenker at det må ha bekymret han med tanke på
kommunismens fremmarsj, var fra Roosevelt om at:
«Amerikas forente stater ville ta rimelige skritt
for å bevare freden, men var ikke villige til å betale den pris det ville være
å holde en stor hær i Europa, nesten 5000 km hjemmefra, på ubestemt tid. Det
var derfor amerikansk okkupasjon var begrenset til det.»
Fatteren skriver om at Churchill uteble fra Roosevelts begravelse og
hvilke følger det kan ha fått. Planen var at han skulle reise, men han ombestemte seg.
Forklaringen som han ga til kongen, om at han så det nødvendig å være hjemme
og lede landet, er jeg enig med forfatteren ikke henger på greip. Det må ha
vært andre årsaker, men mysterier er fortsatt uløst.:
«Churchills beslutning om ikke å reise skulle
komme til å koste ham noe. Det skadet ikke hans offentlige omdømme alvorlig,
verken i Storbritannia eller Nord-Amerika, men den forbedret det heller ikke.
At han ikke var til stede fremsto som underlig, og det faktum at han ikke fikk
lagt denne grunnmuren i sitt forhold til Truman, kostet ham mye. Truman var i
høyeste grad en nybegynnerpresident, og svært påvirkelig i denne perioden. I
tillegg oppfattet han instinktivt Churchill som en helt og beundret han høyt».
I tillegg til slutten på
krigen og konferansen i Potsdam, der han for første gang lanserte uttrykket jernteppet, omhandler dette kapitlet bl a valgkampen som
ender med at de konservative lider valgnederlag og Churchill går av som
statsminister. Labour og Attlee overtok regjeringsmakten Ikke alt Churchill sa under
valgkampen var velvalgt, og det som det ble reagert mest på og som han nok angret
på, var at han han hadde en referanse til Gestapo hva angikk Labour ...
Churchills avskjedserklæring på
radio:
«Det britiske folks avgjørelse er registrert i
stemmene som i dag er talt opp... Et tungt ansvar utenlands og hjemme hviler på
den nye regjeringen, og vi må håpe de vil lykkes å bære det. For meg gjenstår
det bare overfor det britiske folk, som jeg har handlet på vegne av i disse
farefylte år, å uttrykke min dypeste takknemlighet for den standhaftige og
trofaste støtte de har gitt meg i min oppgave, og for de mange uttrykk for
vennlighet som er blitt deres tjener til del.»
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar