Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman

Jeg ønsker ikke at romanen Svik 1938, som den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö har skrevet, nødvendigvis skal få rekordmange lesere. Jeg vil at den får lesere som etter å ha lest den er enig med meg i at det de har lest er en sjelden god roman. Romanen fortjener å bli fremsnakket.

Det er ikke fordi romanen er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2014 at jeg mener at den er god.  Heller ikke derfor jeg valgte å lese den. Jeg valgte bl a å lese Svik 1938 fordi jeg så TV-serien Der vi engang gikk som gikk på NRK og som jeg likte veldig godt. Tv-serien er basert på en roman Kjell Westö skrev som ble utgitt i 2007. Jeg har ikke lest romanen med samme navn som TV-serien, men det skal jeg selv om det er delte meninger om den. Noen mener at persongalleriet er for omfattende i Der vi engang gikk.  

Dette intervjuet med forfatteren som jeg leste i Aftenposten hadde også innvirkning på at jeg leste Svik 1938 – det anbefales om du også vurderer å lese romanen:  

«Portrettene på pianoet - Den finske borgerkrigen i 1918 er fremdeles et traume i finsk historie. Bror slåss mot bror, nabo mot nabo.»

Svik 1938 ble utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt romanen av biblioteket.

Helsingfors  - året er 1938. Det er 20 år siden Den finske borgerkrigen mellom den røde sosialistiske siden og de hvite som ble støttet av Tyskland.

Advokat Claes Thune har nylig ansatt en dyktig sekretær, fru Wiik. Men det advokaten ikke vet og det ikke fru Wiik forteller han, er at hun som 17-åring var i fangeleir etter at de hvite hadde nedkjempet de røde. Der hadde hun opplevelser som hun sliter med, men ikke ønsker at noen skal vite om. Heller ikke arbeidsgiveren: 

"«Hun likte Thune tålelig bra. Han var hoven innimellom uten at han forstod det selv, han kledte seg skjødesløst og iblant sa han rare ting. Men han var vennlig også, og han virket ærlig. Intelligent og snill, det var ingen selvsagt kombinasjon. I hver fall ikke hos klientene som besøkte Thunes kontor. Høyrøstede og påtatt joviale, det var Matildas inntrykk. Noen så tvers gjennom henne som om hun ikke fantes, andre ga henne frekke blikk.»

Advokat Thune er en middelmådig advokat, men har som en del av overklassen privilegier og det knytter seg en del forventninger til han. Bl a at han fortsetter som deltaker i Onsdagsklubben. En klubb som bl a består av gamle venner. Der drikker, spiser de og diskuterer. Ikke minst den politiske situasjonen som Europa befinner seg i under Hitlers fremmarsj er oppe til livlig diskusjon. Thune er liberaler og bekymret for fremtiden. Men det er det ikke alle i Onsdagsklubben som er. Hitler har sine sympatisører også her. Men dette er ikke eneste årsak til at Thune synes at sammenkomstene ikke har samme verdi som tidligere. Det er også det faktum at kona Gabi forlot han etter at han oppdaget at hun hadde et forhold til et av medlemmene.

Thune og ektefellen har vært separert i nesten to år og han er ensom. Like ensom er fru Wiik, men ikke på samme måte som Thune. Hennes ektefelle forlot henne for flere år tilbake og hun har aldri hørt noe fra han. Men hun kjenner en frihet ved å være alene. Hennes store fritidsbeskjeftigelse er å gå på kino. Hun er tilfreds med tilværelsen når ikke fortidens traumer kommer tilbake i form av Miljafrøken.

Men en dag slår fortiden til fru Wiik ned som lynet. Hun kjenner igjen en stemme fra fangeleiren, Kapteinen, en av fangevokterne. En av Onsdagsklubbens medlemmer: 

«Hun stivnet til.

Blant de ukjente stemmene var det én hun dro kjensel på. Først kunne hun ikke plassere den, men den gjorde henne uvel, og snart begynte det å gå opp for henne hvem den tilhørte. Og da hun hørte mannen si noe spøkefullt – hun oppfattet ikke hva det dreide seg om eller hvem han sa det til – og så le av sin egen bemerkning, da visste hun det. Stemmen var kanskje blitt en anelse dypere, men latteren var akkurat den samme. «

Kapteinen kjenner ikke igjen fru Wiik, men fatter interesse for henne og ønsker å ha kontakt. Milja Matilda Alexandra Wiik tar et valg...

Journalist Marta Nordheim skriver i denne artikkelen:

 «Medrivande mellomkrigsdrama - Ein ny finsk, historisk roman minner meg på dei store forskjellane det er mellom Skandinavia og Finland. Det som skil oss er ikkje minst den finske borgarkrigen mellom dei raude og dei kvite, der 37.000 miste livet.»

at hun ikke er fornøyd med at vi ikke får vite hvem fru Wiik gjenkjenner før på slutten av romanen– hun liker ikke slike  «who done it»-knep.  

Der er jeg uenig med Marta Nordheim. Dette gir romanen en ekstra nerve synes jeg. Men det betyr ikke at den driver meg fremover i et voldsomt tempo. For meg var det viktig å være i det landskapet forfatteren har skapt i denne romanen så lenge som mulig. Det er sjelden eller aldri at jeg synes en roman er for kort, men det syntes jeg om denne romanen på 310 sider. Jeg skal helt klart lese flere bøker Kjell Westö har skrevet!