Verden uten deg (The Light We Lost) av Jill Santopolo

Boken stod i hylla over nye bøker på biblioteket. Jeg kjente igjen omslaget på boken fra en reklame. Jeg leste verken på for-eller baksiden av boken. Det var at det var en ny bok og bokomslaget som tiltrakk meg. Hadde det norske forlaget valgt dette omslaget, som er på originalutgaven, da hadde jeg neppe valgt å lese den:

Da hadde jeg tenkt at jeg ikke var i målgruppen. I så fall hadde jeg gått glipp av en god bok. Av flere årsaker som jeg skal komme tilbake til.

Romanen Verden uten deg (The Light We Lost) av Jill Santopolo ble utgitt i 2017 og samme år i Norge av forlaget Gyldendal.

Handlingen foregår i New York. Fortelleren er Lucy. Hun møter Gabe 11. september 2001 på Columbia University der de begge studerer.

«Kramer var nettopp ferdig med oppropet da du skjøv opp døren. Du smilte til meg, og smilehullet viste seg i et flyktig glimt idet du tok av deg Diamondbacks-lua og stappet den i baklommen. Blikket ditt landet raskt på den tomme stolen ved siden av min, og så gjorde du det samme.»

Foreleseren Kramer får navnet av studenten som kommer for sent: Gabe Samson. Kramer ber Gabe kommer mer presist i resten av semesteret, og begynner å snakke om Julius Cæsar:

«Jeg vil alltid huske den passasjen, for siden den dagen har jeg så mange ganger lurt på om du og jeg var skjebnebestemt til å møtes på Kramers Shakespeare-seminar. Om det er skjebnen eller viljen som har bevart forbindelsen mellom oss i alle disse årene. Eller en kombinasjon, nytte strømmen mens den gavner. «

Seminaret blir avbrutt av at en av de ansatte kommer inn og forteller at det har vært på tv at et fly har truffet tvillingtårnene. Gabe foreslår at Lucy går opp på taket til Wien-bygget:

 «Hvor skal jeg, sa du?»

«Sammen med meg,» sa du, så strøk du hånden åndsfraværende nedover fletten min. Det var en fortrolig gest, slikt som skjer etter at alle barrierer rundt intimsfæren er brutt ned. Som å spise fra noens tallerken uten å spørre. Og plutselig følte jeg meg knyttet til deg, som om hånden din på håret mitt betydde noe mer enn åndsfraværende, nervøse fingre.

Mange år senere tenkte jeg på det øyeblikket da jeg bestemte meg for å donere håret mitt og frisøren rakte meg fletten, innpakket i plast, og den virket enda mørkere brun enn normalt. Selv om du var en hel verden unna da, føltes det som om jeg sviktet deg, som om jeg kappet båndet mellom oss.

Men da, den dagen, rett etter at du rørte ved håret mitt, gikk det opp for deg hva du hadde gjort, og du lot hånden falle ned i fanget. Du smilte til meg igjen, men denne gangen nådde det ikke øynene dine.

Jeg trakk på skuldrene. «Ok,» sa jeg.

Verden føltes som om den holdt på å sprekke opp i biter, som om vi hadde gått gjennom et knust speil og inn i det splintrede stedet bakenfor, hvor ingenting ga mening, hvor beskyttelsen vår var fjernet, murene revet. Det var ingen grunn til å si nei.»

Lucy er sammen med Gabe denne dagen. Men han finner tilbake til kjæresten Stephanie.

«Jeg burde ikke være knust, men jeg var det.

Jeg snakket ikke med deg resten av høstsemesteret. Ikke i vårsemesteret heller. Jeg skiftet plass på Kramers seminar så jeg ikke måtte sitte ved siden av deg. Men jeg hørte etter hver gang du snakket om hvordan du så skjønnhet i Shakespeares språk og bildebruk-selv i de voldsomste scenene.»

Tiden går: 

«New York er en underlig by, du kan bo der i årevis og aldri møte din nærmeste nabo, men så kan du støte på din beste venn idet du går inn på undergrunnsbanen på vei til jobb. Skjebne versus fri vilje. Kanskje det er begge deler.

Det var mars, nesten et år etter at vi var ferdig på college, og New York City hadde slukt oss. Jeg bodde sammen med Kate på Upper East Side i den svære leiligheten som en gang hadde tilhørt besteforeldrene hennes. Det var noe hun og jeg hadde snakket om å gjøre siden vi gikk i sjuende klasse. Barndomsdrømmene var blitt til virkelighet.

Jeg hadde et seks måneder langt forhold til en kollega, et par engangsligg og en håndfull dater med menn jeg ikke syntes var smarte nok eller kjekke nok eller spennende nok, men i ettertid må det nok sies at det sannsynligvis ikke var noe særlig i veien med dem. Hvis jeg hadde møtt Darren da, ville jeg sikkert ha tenkt det samme om ham.»

Lucy fyller 23 år den dagen hun møter Gabe igjen på en restaurant. De innleder et forhold og etterhvert flytter hun inn i hans leilighet. Den tiden de får sammen før Gabe velger å si ja til et oppdrag som fotojournalist i Irak, skaper mange minner for Lucy å tenke tilbake på. Lucy har en egen karriere som barneserieprodusent i New York, og vil ikke reise med han. De skiller lag. Lucy er knust. Minnene om tiden med Gabe slipper ikke – heller ikke etter at hun treffer på Darren.

«Når den første kjærligheten er den største» står det foran på boken». Helt utrolig med tanke på hvilke bøker jeg normalt leser – og særlig den siste tiden - så slukte jeg denne boken. Det var som å se en film. Hendelsene er i perioden 2001 – 2014 – det blir derfor tidsnært. Moderne liv som leves.  Friskt og aldri dystert. Handlingen er lagt til New York – en by mange lar seg fascinere av – inklusive denne leser. Hun har lagt inn noen frampek – nesten usynlig. Bøker der kjærlighet er tema kan enkelt bli en klisset affære. Men slik opplevde jeg ikke boken til Jill Santopolo. 

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Lucys liv – hva hadde skjedd dersom en hadde valgt en annen vei enn den en valgte. Opplevelser som ikke slipper - som har klistret seg inn i den mentale minneboken. Tvilen hun har i forholdet til Darren – den tvilen klarer hun å overføre til meg som leser. Forfatteren fordyper seg ikke i detaljer. På den måten gir hun meg rom til å gå inn i historien. Etter å ha lest den gode, men faktatunge, boken til Sidsel Wold var romanen Verden uten deg perfekt lesing.