Den forbudte elven (The fishermen) av Chigozie Obioma

«Jeg har aldri levd uten brødrene mine. De har vært der hele tiden mens jeg vokste opp, jeg hadde sett på dem og tatt etter dem og levd en versjon av deres tidligere liv. Jeg hadde aldri gjort noe uten dem og var fullstendig avhengig av dem, især av Obembe, som hadde tatt til seg mye visdom fra de to eldre og tilegnet seg bredere kunnskaper fra bøker. Jeg hadde levd sammen med dem og stolt så mye på dem at ingen konkret tanke formet seg i sinnet mitt uten at den først hadde drevet gjennom hodene deres.»

Fortellerstemmen i romanen Den forbudte elven (The fishermen) av Chigozie Obioma er Benjamin (Ben) Agwu. Brødrene er de eldre brødrene Ikenna, Boja og Obembe. I tillegg har han to yngre søsken, broren David og søsteren Nkem. De har alle bodd hele livet sammen med foreldrene i Akure, en by i Vest-Nigeria.

Faren jobber i Nigerias sentralbank når han i november 1995 blir overført til en filial i en annen by. Moren er fortvilet:

«Innen det ble mørkt søndag kveld, begynte smuler av informasjon å dale fra mors enetale som dun fra en fugl: «Hva er det for slags arbeidsgiver som river en mann vekk fra familien så han ikke kan oppdra guttene sine? Selv om jeg var født med sju hender, hvordan skulle jeg ta med av disse ungene alene?.»

Ibenna er på den tiden nesten femten, Boja et år yngre, Obembe elleve år og Ben ni år. Neste morgen reiser faren til sin nye jobb og truer guttene til å ikke lage problemer for moren. Byen han skal jobbe i er for utrygg by til at familien kan flytte med.

«Hver gang jeg tenker på hvordan det var, hvordan den morgenen skulle markere den siste gangen vi alle bodde sammen som den familien vi hadde vært, begynner jeg – selv nå, to tiår senere –å ønske at han ikke hadde reist, at han aldri hadde fått det beskikkelsesbrevet. Før brevet kom var alt i sin skjønneste orden: Far gikk på jobben hver morgen, og mor, som hadde en liten butikk på markedet der hun solgte ferskvarer, stelte for de fem søsknene mine og meg. I likhet med barna i de fleste av familiene i Akure, gikk vi på skolen. Alt fulgte sitt naturlige løp. Vi tenkte lite på det som hadde vært. Tid betydde ingenting den gangen.»

Selv om de savner faren, venner de seg etterhvert til å se han sjelden. Det inntreffer en forandring i tilværelsen:

«Den gamle dagsordenen – sinnsro, lydighet, lesning og den obligatoriske siestaen – som lenge hadde vært en mønster i dagliglivet, mistet gradvis taket. Et slør la seg over øynene som vi hadde trodd kunne se alt, selv vår minste lille hemmelige rampestrek. I begynnelsen av den tredje måneden brakk den lange armen som ofte hadde svingt pisken, aktsomhetens redskap, tvert av som en grein. Da brøt vi oss fri.»

Guttene begynner å utforske verden utenfor den de er vant til. En av de nye aktivitetene er å fiske i den grufulle elven Omi- Ali. En elv med kilde til mørke rykter og overtro. Det er starten på tragedien.

Romanen Den forbudte elven ble utgitt i 2015 – på norsk i 2017 av Font forlag. Den har fått strålende kritikker og er blitt kategorisert som en litterær klassiker, en roman å miste pusten av, årets beste roman, fabelaktig osv osv. Norske og kritikere utenfor Norge er begeistret for debutromanen til Chigozie Obioma – link til Font forlag der man kan lese mer om romanen, anmeldelser mv.

Jeg har lest romanen på Ebokbib – og må slutte meg til de gode anmeldelsene. Jeg ble slukt inn i historien. Miljøet er levende beskrevet – det er som å være tilskuer på første rad. Vitne til et voldsomt drama som utspiller seg. Uten å kunne gripe inn. Derfor var det innimellom som om det gjorde fysisk vondt å lese om dramaet brødrene og familien blir en del av. Så ja, dette er den mest gripende romanen jeg har lest hittil i år. En roman å miste pusten av.