Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen

Helt utrolig at boken til Bjørn Olaf Johannessen Reservisten (2017) har gått meg «hus forbi» før jeg fant den på biblioteket da jeg var innom der på torsdag. Utrolig fordi jeg ble så betatt av boken jeg leste i 2015 og skriver om i innlegget:

Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

Boken til Bea Uusma kjøpte jeg etterpå - så fascinert ble jeg av prosjektet hennes og historien.

Tiden Norsk Forlag beskriver Reservisten slik:

«Sommeren 1897 forsøker den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée å nå Nordpolen med en hydrogenballong. Utgangspunktet er Danskeøya, nordvest på Svalbard. Med til Danskeøya er også Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservist. Hvis en av de tre faste ekspedisjonsdeltagerne faller fra, er det han som skal overta.

Vilhelm skriver dagbok, og gjennom den kommer vi tett på hans lengsel etter å bli del av Andrées store visjon om å komme først til Nordpolen. Men etter hvert vekkes tvilen om ballongferden i det hele tatt lar seg gjennomføre. Er det en dødsferd han kjemper om å få delta i? Og hvor mye er man villig til å risikere for å bli en betydningsfull person?»

Det første jeg måtte finne ut av, var om boken til Bjørn Olaf Johannessen var fiksjon eller om dagboken var reell. Vilhelm Swedenborgs rolle er ikke fiksjon. Det fant jeg ut her på Wikipedia.  I et intervju her i tilknytning til radioprogrammet Studio 2-P2. forteller Bjørn Olaf Johannessen, som er manusforfatter for film og TV, at rammene rundt historien er fakta, men at resten er fiksjon – herunder dagboken. Han viser også til Bea Uusmas bok, og det er som han sier, det eneste som er skrevet om Swedenborg i boken til Uusma er en setning. Setningen finnes i dette avsnittet:

«Det er på tide å dra nå. Andrée, Strindberg og Frænkel: Alle de tre ekspedisjonsmedlemmene tar en enstemmig beslutning. De siste ukenes venting blir umiddelbart erstattet av full aktivitet. Mannskapet klatrer opp i stillaset i ballonghuset og skynder seg å løsne alle veggplatene som vender mot nord. Bjelker og treplanker knuses mot steinene på stranden. Den 434 kilo tunge gondolen slepes frem til midten av ballonghuset og festes på plass. De siste private eiendelene pakkes ned. I all hast skriver de noen avskjedstelegrammer, ett til kong Oscar og ett til Aftonbladet, og leverer dem til dem som blir igjen. Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservemann, som reiste med dem fra Stockholm, og som hele tiden har ventet på å få bli med hvis noen av de andre deltagerne skulle hoppe av, trekker et sukk av skuffelse - eller kanskje av lettelse.»

Den fiktive dagboken gir inntrykk av at Swedenborg lever i et evig håp om at noe skal skje med Strindberg og Frænkel slik at han er den som blir tatt med. En får ikke et særlig godt inntrykk av Swedenborg som person gjennom dagboknotatene som er ment for kona hjemme i Sverige. Det er notater fra de forlater Sverige 18. mai og til han er tilbake i Sverige 22.juli.  Her er et eksempel der han nedsnakker Strindberg og Frænkel og forsøker å fremheve seg selv overfor Andrée. Her fra 22. mai:

«Vi holder god fart opp langs kysten av Norge. Landet ligger for det meste i tåke, så vi bare nå og da kan skimte den stenete kysten og de spisse fjellene. Frænkel og Strindberg er begge svake til sjøs og ligger utstrakt i køyene. Selv vandrer jeg omkring, konverserer mannskapet og drøfter det ene og det annet med Andree. Av oss fire er det bare Andree og jeg som tåler bølgene, og det gir oss rikelig anledning til å lære hverandre bedre å kjenne. Min stilling er litt delikat. Man kan tenke at jeg fremmer mitt kandidatur nå som de to andre er slått ut. Jeg farer derfor stille frem. Andree er dog for det meste dypt i tanker, og dette farefulle som venter oss, tynger ham nok en hel del. Jeg lar ham i fred, kommer med små oppmuntringer når jeg kan. Tidvis spor han om råd, og jeg svarer etter beste evne. Jeg har inntrykk av at han har stor tillit til meg.»

Selv om jeg nå vet at dagboken er fiktiv, lurer jeg jo på hva som er faktiske mellommenneskelige hendelser og hva som er fiktivt. Swedenborg hadde en rolle som ikke kunne være enkel å være ha. Det er en del å le av og noe synes jeg er overdrevet. Samtidig har jeg i minne NRK serien Den glemte polarhelt om Carsten Borchgrevink, men også bøker jeg har lest om kjente ekspedisjoner til polare områder, der forholdet mellom ekspedisjonsdeltakerne ikke alltid var av det beste. Det mellommenneskelige ble nok utfordret på slike ekspedisjoner slik at de verste sidene ved et menneske lett kom frem.

Alt i alt synes jeg boken til Bjørn Olaf Johannessen på 123 sider var verdt å lese. Reservisten satte i gang tanker om forhold rundt ekspedisjonen jeg ikke har tenkt kunne være problematisk. Den har også inspirert meg til å lese flere bøker om ekspedisjonen. Den neste boken jeg skal lese er en prisbelønt bok fra 1968 som er omtalt i en anmeldelse av boken til Bjørn Olaf Johannessen her i Stavanger Aftenblad.

«I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.

Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.»