Etter å ha lest boken
Israelerne
- kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien, var det naturlig at jeg leste Morgen
i Jenin som jeg ble tipset om på Berits sin bokblogg. Boken lånte jeg på biblioteket og leste den ferdig idag. Den er på 360 sider og ble utgitt i 2010.
Palestinske Amal, fortellerstemmen, blir født i 1955, i en flyktningeleir i Jenin. Og der vokser hun opp sammen med faren Hasan (baba), moren Dalia (mama) og broren Yousef. Foreldrene og broren ble fordrevet fra Ein Hod i 1947-48 av israelerne og under flukten forsvinner den yngste sønnen Ismael. Han blir bortført av en israelsk soldat som tar han med seg hjem der han vokser opp som israeler. Romanen er en fortelling om de sivile palestinernes lidelse. Men også om kjærlighet mellom mennesker og til et land.
"Den
som søker en upartisk gjengivelse av konflikten må lete andre steder. Romanen har
brodd mot israelerne og «supermaktenes brutte løfter og verdens likegyldighet
overfor spilt arabisk blod».
Det sies at det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Og sjelden har jeg følt at diktet Du må ikke sove av Arnulf Øverland har passet bedre etter at jeg har lest boken – et av versene i diktet:
Du må ikke sitte trygt i
ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme
Forfatteren får spørsmålet; «En av karakterene
dine sier at det er palestinerne som betaler prisen for Holocaust. Er dette din
mening også?:
Hun
svarer– I høy grad, ja. Opprettelsen av
Israel var et resultat av vestens skyldfølelse. Så i hovedsak ga Vesten vårt
land til jødene, noe de ikke hadde rett til å gjøre. Den største delen gikk til
europeiske jøder, mens den minste delen gikk til den innfødte befolkningen. Det
er det som startet konflikten,»
«Allahu akbar!» var det noen som ropte. «Snart skal vi hjem til
Palestina!»
Jeg kjente fremdeles varmen fra mama, og ble fylt av håp. Jeg manet
frem alle forestillingene om det hjemmet som var blitt bygget opp i mitt unge
sinn, ett tre, en rosebusk og en historie om gangen. Jeg tenkte pa Middelhavets
vann og sandstrender - «Palestinas brud», kalte baba det - som jeg bare hadde
sett i drømme. I den frydefulle forventningen lå mine forestillinger om det
gamle livet, et liv jeg aldri hadde kjent. Mitt rettmessige liv, som jeg hadde
vært frarøvet, men som nå endelig skulle gjenvinnes, på terrassen bak Jiddo
Yehya og Teta Basimas herskapelige hus, med saftige druer på vinrankene, mamas
rosehage, araberhestene som ammo Darweesh alte opp, biblioteket t i l baba, og
familiegården, som hadde gitt mat til halve landsbyen.
Jeg trøstet Huda, som virket redd, og sa at når vi kom tilbake dit,
skulle vi få vårt eget rom og penger nok t i l dukker. Full som jeg var av naiv
tillit, pekte jeg på de uorganiserte og utrente mennene. «Bare se på dem,» sa
jeg, og var imponert over de fremtidige motstandskjemperne som gikk iblant oss.
«Bare se ...»
Så bra at du likte boka!
SvarSlettEg er enig med deg i at det ikkje er noko mål at ei bok skal vera "upartisk" eller "nøytral".
Det var på mange måter en rystende bok. Særlig ift barna. Og rystende er det fordi en vet at det er faktum, det er slik det er for disse ungene i flyktningeleirene. Men allikevel, en bok jeg er glad for at jeg har lest. Takk for tipset.
SvarSlett