Morgen i Jenin (Mornings in Jenin) av Susan Abulhawa

Etter å ha lest boken Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien, var det naturlig at jeg leste Morgen i Jenin som jeg ble tipset om på Berits sin bokblogg. Boken lånte jeg på biblioteket og leste den ferdig idag. Den er på 360 sider og ble utgitt i 2010.

Forlaget Aschehougs omtale av boken og forfatteren

Palestinske Amal, fortellerstemmen, blir født i 1955, i en flyktningeleir i Jenin. Og der vokser hun opp sammen med faren Hasan (baba), moren Dalia (mama) og broren Yousef. Foreldrene og broren ble fordrevet fra Ein Hod i 1947-48 av israelerne og under flukten forsvinner den yngste sønnen Ismael. Han blir bortført av en israelsk soldat som tar han med seg hjem der han vokser opp som israeler.  Romanen er en fortelling om de sivile palestinernes lidelse. Men også om kjærlighet mellom mennesker og til et land.

Dagbladet:Kraftig kost - Opprivende historier, i metaforisk og bokstavlig forstand, med noen klisjeer på kjøpet.

"Den som søker en upartisk gjengivelse av konflikten må lete andre steder. Romanen har brodd mot israelerne og «supermaktenes brutte løfter og verdens likegyldighet overfor spilt arabisk blod».

 Det er jeg enig i. Ikke minst fremstillingen av PLO. Men jeg tror de fleste som leser romanen og leser om forfatterens bakgrunn, forstår at dette ikke er en roman man kan kreve upartiskhet fra.  Hun har et budskap med boken, og det fortjener hun at vi lytter til. Jeg tror ikke det er fare for at leseren blir "hjernevasket" av å lese Morgen i Jenin.

Det sies at det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Og sjelden har jeg følt at diktet Du må ikke sove av Arnulf Øverland har passet bedre etter at jeg har lest boken – et av versene i diktet:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme

NRK’s innlegg: Sjelden stemme fra Palestina

Forfatteren får spørsmålet; «En av karakterene dine sier at det er palestinerne som betaler prisen for Holocaust. Er dette din mening også?:

Hun svarer– I høy grad, ja. Opprettelsen av Israel var et resultat av vestens skyldfølelse. Så i hovedsak ga Vesten vårt land til jødene, noe de ikke hadde rett til å gjøre. Den største delen gikk til europeiske jøder, mens den minste delen gikk til den innfødte befolkningen. Det er det som startet konflikten,»

 Hvem kan være uenig i dette?

 Til slutt vil jeg sitere fra boken. Året er 1967, like før 6-dagers krigen bryter ut. Israel er nettopp gått til angrep på Egypt. Fra radioen kommer meldingen; «Arabiske militære styrker mobiliserer nå et forsvar mot de sionistiske styrkene. Noen gråter; andre uttrykker glede i flyktningeleiren:

«Allahu akbar!» var det noen som ropte. «Snart skal vi hjem til Palestina!»

Jeg kjente fremdeles varmen fra mama, og ble fylt av håp. Jeg manet frem alle forestillingene om det hjemmet som var blitt bygget opp i mitt unge sinn, ett tre, en rosebusk og en historie om gangen. Jeg tenkte pa Middelhavets vann og sandstrender - «Palestinas brud», kalte baba det - som jeg bare hadde sett i drømme. I den frydefulle forventningen lå mine forestillinger om det gamle livet, et liv jeg aldri hadde kjent. Mitt rettmessige liv, som jeg hadde vært frarøvet, men som nå endelig skulle gjenvinnes, på terrassen bak Jiddo Yehya og Teta Basimas herskapelige hus, med saftige druer på vinrankene, mamas rosehage, araberhestene som ammo Darweesh alte opp, biblioteket t i l baba, og familiegården, som hadde gitt mat til halve landsbyen.

Jeg trøstet Huda, som virket redd, og sa at når vi kom tilbake dit, skulle vi få vårt eget rom og penger nok t i l dukker. Full som jeg var av naiv tillit, pekte jeg på de uorganiserte og utrente mennene. «Bare se på dem,» sa jeg, og var imponert over de fremtidige motstandskjemperne som gikk iblant oss. «Bare se ...»

 '

Men så kom katastrofen…..og den neste…. og den neste….. mørke skyer henger over Amal og familien…

Bilde fra Paradisbukta (Larkollen) vinteren 2012