Tomas Espedal: Mitt privatliv - en fotobok

Bildene over er ikke hentet fra fotoboken til Tomas Espedal – de ble tatt i dag inspirert av hans bok: 

Dagen er i ferd med å våkne, men jeg og hundene har som vanlig vært våkne i mange timer allerede. Det er kanskje siste julen jeg har den ene hunden min – dersom dyrlegen ikke er fornøyd med antibiotika- og kortisonkuren han ble satt på før jul, er de evige jaktmarker neste stopp. Men ennå koser han seg med å sove ved siden av meg i sofaen, har glede av å spise og gå tur.

Julestjerna kjøpte jeg for to år siden fordi den minner meg om barndommens jul – jeg kunne navigere etter den når jeg brukte å gå hjem i vintermørket der vi bodde med nordpolen som neste stopp. Uten et eneste tre som tok bort utsikten og innsikten...Det kommer aldri en trendy julestjerne inn i mitt hus...

Tomas Espedal har gitt ut en fotobok i 2014: Mitt privatliv som jeg har ønsket meg og fikk til jul. Ønsket meg fordi jeg liker hans bøker og fordi jeg liker tanken med å lage en fotobok som det han har gjort.

Les mer om boken her hos forlaget Gyldendal

Den første kritikken jeg leste ble avgitt av en anmelder i Aftenposten:

«Denne boken ville neppe kommet ut om den ikke var signert Tomas Espedal»

Vel tenkte jeg, det skremmer ikke meg fra å ønske meg den. At den kunne ha en  verdi for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte den ble fremsnakket i radioprogram på NRK: 

Link til Kulturhuset på NRK 15.10.2014 der man snakket om boken; positivt.

Deretter så jeg Brenner & bøkene  og et eget intervju med forfatteren her

I VG skriver anmelderen: Sterkt og vakkert fra Espedal

Ved bruk av private bilder har Tomas Espedal laget en historie. Jeg kjenner igjen det meste fra bøkene hans. Hans bøker gir mening for meg å lese. Det gjelder også fotoboken. Igjen blander han sjangere. Mange temaer; som sorg, det å flytte, reise og skrive. 

Fotoboken er den første boken jeg har kjøpt; de fire andre jeg har lest av han lånte jeg av biblioteket. Men det er bøker en fint kan lese flere ganger, derfor har jeg et mål om å kjøpe dem. Fotoboken er heller ingen bok en leser en gang.

For å illustrere hvordan boken på 135 sider med et bilde pr side og tekst under er, har jeg valgt ut to bilder:

Tomas Espedal ble alenefar for to jenter etter at barnas mor døde. Han flyttet inn til dem i huset på Ask. Det var i dette huset han skrev bøkene Dagbok, Brev, Gå og Imot kunsten; de tre siste har jeg lest. Han trengte pengene for å forsørge seg selv og jentene. Seks år fikk de bo der før de måtte flytte. Denne delen av liver er illustrert med flere bilder.

Det første bildet jeg har valgt ut er dette:

Teksten til bildet er:

«Huset forlatt og dødt. Kveld. Høst...Huset skulle selges. Han som ville selge huset, fikk ikke solgt det, huset ble stående tomt, og langsomt døde det; jeg klarte ikke å synes det var trist. Jeg var blitt vant til å flytte, og til at mennesker og hus døde.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten»

Det andre bildet jeg har valgt ut er fra et hotellrom i Paris:

Teksten til bildet: 

«Skrivebordet i vinduet på Hotel Baudin...Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»