Noveller: Dette har jeg aldri fortalt til noen - debutboken til Maria Kjos Fonn - traff meg med stor kraft.

«Tausheten var det eneste plagget de ikke kunne dra av meg. De kunne tvinge meg til å åpne beina, men ikke munnen. Jeg har hørt at man skal snakke om sånne ting. Vrenge innsiden ut og rope se, her er sårene mine. Her er riftene fra skjedeveggene og helt inn til hjertet, blandet med to år gammel størknet sæd. Det var ikke noe for meg.
  Det var mange nok som så på når det skjedde, og de ventet på tur.»

Sitert fra bokomslaget til novellesamlingen jeg nettopp har lest: Dette har jeg aldri fortalt til noen.

«I disse novellene er ingen innenfor.  Ingen har funnet sin plass og ingen forstår de sosiale kodene det er vanlig å følge. Her møter vi unge mennesker med mye fortid og lite framtid, som alltid ødelegger for seg selv - eller andre.»

«Maria Kjos Fonn (f. 1990) har vokst opp på Årvoll. Hun studerer på Universitetet i Oslo og går på Aschehougs forfatterskole. "Dette har jeg aldri fortalt til noen" (2014) er hennes første bok.»

Bilde og tekst er hentet her hos forlaget Aschehoug.

Boken har jeg lånt av biblioteket. 

Dette er kraftfulle noveller som i overført betydning er som knyttneveslag. Forfatteren plasserer slagene med presisjon; teksten er ribbet for unødvendig «snikksnakk».

Jeg blir plassert rett inn på hovedpersonen, og når det er som mest intenst blir jeg brutalt kastet ut av handlingen. Brutalt blir det fordi jeg blir påminnet om at det novellene handler om er realisme for mange. Følelsen for hovedpersonene svinger fra den ene siden av skalaen til den andre. Noen ganger kjenner jeg medfølelse, andre ganger avsky – blir forbannet. I en av novellene får den frem et skrik fra meg - hvor er Barnevernet! Men boken fremkaller også latter.

Link til forlaget  der det er utdrag fra gode anmeldelser, som f eks:

"Maria Kjos Fonn klinker til med rå noveller og svart humor fra en ny generasjon. (...) Maria Kjos Fonn står frem som et fortellertalent med sans for direkte tale. (...) Hun intensiverer norsk oppvekstskildring og skittenrealisme og kan komme til å hevde seg i sporet etter folk som Lars Saabye Christensen, Jonny Halberg og Cecilie Løveid."
Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

Det er syv noveller i boken fordelt på 136 sider. Syv ulike historier. Den første, Edel, starter slik:

«Dette har jeg aldri fortalt til noen, og det tror jeg ikke Edel har heller.

Det er mye jeg ikke har fortalt til noen. Jeg har prøvd ganske lenge på å være ingen, og det må jeg si gikk etter planen. Edel trodde det var ufarlig å gjøre meg til hennes ingenting noen timer om dagen: mellom de nesten vindtette plankene i låven var vi jenter uten fortid, uten navn.»

Hovedpersonen og Edel har et seksuelt forhold, men Edel er dama til Fransen. Og han og kompisene har voldtatt hovedpersonen:

«Jeg husker ikke så mye av det. Jeg var fjorten år og veldig full, det var på WC. Jeg prøvde å rive setet av doskåla for å ha noe å forsvare meg med. Så var det som om all kraften rant ut av meg, musklene liksom ga opp, jeg falt fremover. Det var Fransen som gjorde det, så gjorde Simon det. Så trodde det var over, så gjorde Anders det også. Jeg kastet opp etterpå. De oppførte seg alltid som om det aldri hadde skjedd. Nå er jeg nesten ikke sikker mer.»

Kan det fortelles mer direkte? Tenk å være ung jente og stå i en rettssal og vitne om en slik hendelse!

I novellen Alarm er hovedpersonen innlagt etter at hun hadde forsøkt å ta livet av seg med inntak av femti Sobril– for å få kjæresten til å flytte tilbake til seg. Hun er en manipulerende person. Hun har smuglet med seg kokain inn på sykehuset; men hjemmestedet er ikke helt samarbeidsvillig når hun skal bruke stoffet – eksempel på svart humor:

«Jeg gikk ut i gangen.

-      - Jeg har en pose kokain inni my lady part, sa jeg.

Alle så opp.

-      - Du har hva? sa den blonde nattevakten.

-      - En pose med dop i vagina, sa jeg. - Jeg aner ikke hvordan den havnet der. «

Det medfører at hun må til den gynekologiske akuttavdelingen på sykehuset – her fra møtet med gynekologen:

«Jeg var litt overrasket over at hun ikke sa at jeg hadde en vakker lady part, alle som hadde sett den, hadde sagt det, men jeg antok det ikke lå i rollen hennes. Hun dro ut posen med en slags magnettang.

-      - Da inndrar jeg den.

-     -  Hva? sa jeg. – Dere tar fra meg tre gram kokain?

-      - Det må vi nok.

-      - Det er jo helt vilt. Jeg er tjueto år. Jeg fester fire ganger i uka. Jeg trenger den mer enn deg.

-      - Vi kan ikke la deg besitte illegale stoffer på et sykehus, sa hun.

-      - Greit, sa jeg. Men ikke ta for mye på en gang. Du kan bli paranoid.»

En presisering: utdragene fra to av novellene beskriver ikke hele handlingen i dem. 

Jeg er imponert over debutboken til forfatteren, og jeg tenker at tematikken i den vil også treffe yngre lesere. Det er bare å ønske forfatteren lykke til om hun skulle ønske å gi ut flere bøker. Jeg håper mange leser denne.