Inn i elden av Aina Basso - en god roman med de dramatiske hekseprosessene i Finnmark som bakteppe.

Foto og tekst fra forlaget Samlaget:

«Aina Basso(f. 1979) kjem frå Giske. Ho debuterte i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite. I 2010 følgde ho opp med ein roman for vaksne, Fange 59. Taterpige. I 2012 kom ungdomsromanen Inn i elden, som vart nominert til Brageprisen og Nordisk Råds Pris for beste barne- og ungdomsbok 2013. Basso er utdanna historikar og bur i Oslo."

«Båla flamma opp, og det var trollkvinnene dei brende,ei etter ei lokka fram ifra skuggane.

Det var ei pine å sjå brannane på nært hald. Om luktene var grufulle i streif på avstand, var dei motbydelege når ein kom tett på og stod midt i røykdrivet. Lukta av brent hår kunne ein halde ut, lukta av steikt kjøt og flesk det same. Men negler og galle og tarmar som brenn, gir ein uuthaldeleg stank, det var så ein ville kaste seg i havet for å kome unna.

Vi var fleire som hadde reist over for å sjå på bålet. Vi heldt klutar for nasen, og eg kneip att auga. Eg ville sjå minst muleg, heist ville eg ikkje sjå eller høyre i det heile,men det underlege var at dess hardare eg kneip att og nekta sjå, dess klarare og meir tydeleg såg eg alt for mitt indre. Det var som om bileta nekta å halde seg ute.

Eg såg kroppar som vreid seg i smerte og eld, eg såg gapande munnar og væskande auge, eg såg alt, og ingenting ville eg sjå, men viljen min var ikkje sterk nok,det var nokon andre som heldt tyglane til syna eg fekk.»

Sitatet er fra romanen Inn i elden av Aina Basso utgitt i 2012 som har de dramatiske hekseprosessene i Finnmark som bakteppe. Den har stått lenge på en liste jeg har laget over bøker jeg ønsker å lese. Listen er redigert mange ganger og mange bøker er fjernet, få er kommet til, men romanen har ikke blitt fjernet. Inn i elden er på 220 sider er lånt av biblioteket, og den var like god som jeg forventet.

Forlaget Samlaget skal få presentere romanen:  

« I tiåra frå 1620 og utover blei i alt 80 ”trollkvinner” dømde til døden på bålet i Finnmark. I denne romanen møter vi to unge jenter som hamnar på kvar si side i denne utrulege og skremmande delen av norsk historie.

Romanen har to parallelle forteljarar, den velståande Dorothe frå København og den fattige Elen, som er dotter av ei ”klok kone” i Finnmark. 16 år gammal blir Dorothe gifta bort til ein mykje eldre mann og drar med han til Vardø, der Dorothes og Elens liv kryssast på dramatisk vis. Gjennom dei to like gamle, men svært ulike jentene, får vi ei levande og poetisk skildring av å vere på veg inn i vaksenverda, og av ei fjern fortid med både parallellar og sterke kontrastar til vår eiga.

Boka er nominert til Nordisk Råds Pris for beste barne- og ungdomsbok 2013.»

Jeg vokste opp i Finnmark, og på øya jeg vokste opp, Sørøya, nærmere bestemt på Hasvåg Tingsted, ble det også henrettet og brent mennesker som man mente drev med trolldom. Det var en av årsakene til at jeg ønsket å lese romanen. Men det var ikke bare kvinner som ble brent i disse prosessene; her er link til historien om Quiwe Baardsen – sitat fra historien:

«Det hadde seg slik at en fiskerkone hadde bedt om hjelp til å få god medvind til mannen sin, Oluff Ørjesen, som var i Hasvåg på Sørøya i Finnmark for å levere fiskefangsten sin. Hun betalte Quiwe for å lage god bør slik at mannen kunne komme raskt hjem over havet. Isteden endte det tragisk. Oluff Ørjesen kom aldri hjem igjen, og det gjorde heller ikke de fire andre fiskerne om bord i skuta.

Quiwe Baardsen fikk skylden og ble i tråd med datidens rettspraksis anklaget for trolldom. I rettsforhøret forklarte han forliset med at med at han fikk mer vind enn han hadde bedt om.»

Gislefoss & Co kan være glad de ikke levde i den tiden stakkars Qiuwe levde i. Tenker også at virksomheten som Märtha Louise & Co driver ikke hadde vært noen heldig næringsvei å gi seg inn på.

Uansett; romanen til Aina Basso kan anbefales for de som ennå ikke har lest den. Den er interessant og inneholder den forventede dramatikk som temaet i romanen tilsier at den må inneholde. Hun klarer å få frem hvordan denne tiden var; ikke minst for de som var i faresonen for møtet med rekvedbålene. Men også det å være 16 år, bli giftet bort for å ende opp i det værharde Øst Finnmark der ektefellen din er en av de som har ansvaret for å straffe de «skyldige».

Under er to bilder jeg har lagt til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Det ene bildet har hun kalt A beautiful sunday – Hasvåg (Tingsted) i vinterdrakt. Det andre bildet av skarven har hun kalt Watching – se bildet av skarven på bokomslaget . Hvorfor den er med får du vite om du leser romanen.