Pusteproblem av Marita Liabø - en roman med en hovedperson som provoserte meg

Å lese romanen Pusteproblem av Marita Liabø utgitt i 2014 på 279 sider, var ingen lystreise. Anbefales ikke for dem som vil at bøker bare skal være kos og hygge. 

Jeg var litt i tvil om jeg skulle lese videre etter å ha lest begynnelsen. Hovedpersonen Hedda provoserer meg. Dessverre kjenner jeg ingen sympati med den situasjonen hun er i. Den er selvvalgt. Men ungene hennes har ikke valgt denne situasjonen; de er født inn i den.

Men jeg har den holdningen at bøker ikke bare skal være kos jf at livet i seg selv ikke er noen lystreise. Så innimellom vil jeg utfordre meg selv. Etterhvert som jeg leste kunne jeg ikke slutte – måtte ha med meg hele romanen. Og jeg angrer ikke på at jeg leste den selv om hovedpersonen Hedda var utfordrende å forholde seg til. 

Forfatteren presenteres slik av Samlaget:

«MARITA LIABØ (f. 1971) debuterte med romanen Tempus fugit (Eide) i 1999, og har skrive ei rekkje bøker og antologibidrag for vaksne og barn. Ho arbeider som fjernsynstekstar for NRK, og var tidlegare spaltist i Dagbladet og Dag og Tid.»

Foto: Tove Breistein

Forlaget Samlaget presenterer romanen slik:

«Hedda skal tilbake på jobb etter sommarferien. Det skal bli ein fin haust. Ho skal vere full av energi og pågangsmot. Ho skal glede seg over alt ho har. Ho har eit godt forhold til kollegaer, og eit godt familieliv. Ho er ennå ung. Ho ser bra ut. Og ho drikk vel ikkje meir enn folk flest?

I Pusteproblem følgjer vi ei kvinne som er i ferd med å miste kontrollen over livet sitt, som svik seg sjølv og dei ho er glad i. Marita Liabø skriv overtydande og nådelaust om lyst, skam og sjølvbedrag.»

Det synes jeg er en god presentasjon av romanen, med ett unntak: jeg mener at Hedda har mistet kontrollen over livet sitt allerede når vi møter henne. Det forstår en når en beveger seg inn i Heddas liv noen dager på senhøsten.

Hedda er gift med filmregissøren Jostein. Han er mye ute og reiser i jobben, og Hedda er mye alene med de fire barna: Solfrid, som går i andre klasse på barneskolen, Jon og to tvillinger som går i barnehagen. Tvillingene på tre år er yngst.

Hedda er lektor på en videregående skole. Ikke bare har hun hatt et seksuelt forhold til en kollega, Fredrik, men etterhvert lar hun seg friste til en kvikkas med en av elevene. Også naboen Daniel har hun sopt over. Selv om hun påstår at hun elsker Jostein.

Hedda elsker ungene sine. I hvertfall sier hun det. Men etterhvert lurer jeg veldig på om hun ikke elsker seg selv langt høyere. Ikke bare lurer, det er min konklusjon. Hun drømmer om flere barn, elsker å føde dem; en verdensmester i å føde. Men så blir de større: som Jon. Som hun lar gå et helt døgn med brudd i hånden. Men Solfrid som er eldst og sanser at ting ikke henger sammen og reagerer, er et større problem for Hedda å forholde seg til.

Familien bor i en trang byleilighet i Oslo.  Livet med ungene er et kaos. Dette kaoset demper hun med alkohol. Når ungene har lagt seg kommer vinkartongen frem. Når hun våkner opp om morgenen er formen deretter. Når hun er ute med kolleger tar det helt av; hun drikker seg fra sans og samling.

Når jeg leser denne boken kommer tankene på Odd Børretzens måker som skriker: Skal ha! Skal ha! 

Det som provoserer meg er at Hedda skal ha en familie. Mange barn. Hun ønsker seg flere barn enn hun har nå. Som det bare skal være kos med. Helst babyer som hun kan gi pupp til. Men unger vokser til og  krever mer jo eldre de blir. Ikke minst mer plass. Det virker som om hun tenker; obs! - det er det ingen som har fortalt meg! Yrket som Jostein har, som krever at han reiser mye, er ingen ukjent faktor for henne. Hun vil bo i byen der det er nært til utelivet. Samtidig klager hun over hvor farlig det er for barn å bo slik de gjør. Hun har behov for fred og ro. Mener at familien ikke stiller tilstrekkelig opp for henne slik at hun kan få det livet hun ønsker. Vil ta seg godt ut slik at hun kan få beundrende blikk. Er på evig jakt etter sex med tilfeldige. 

Ønsker og behov henger ikke i hop med det livet Hedda selv har lagt opp til. Hun tar ikke ansvar for eget liv, og ikke for ungene hun har fått. Det er vondt å lese hvordan de har det. Heldigvis har de mennesker som etterhvert ser hvordan ting er. Ikke minst naboen i etasjen over. 

Hvordan det går med Hedda og familien? Les boken så får du vite det. Jeg var spent på slutten. Jeg tror at det var smart av forfatteren å avslutte boken slik hun har gjort. Boken har jeg lånt av biblioteket.

NRK: Marita Liabø sin nyaste roman, "Pusteproblem", er ei nær, vond og vanskeleg historie om ei firebarnsmor på randa av samanbrot.

«Tidsklemme. Sjølvrealisering. Jag etter lykke. Kanskje er dette moteord, kanskje har dei kome for å bli. Sikkert er det i alle fall at dette er noko mange kan kjenne seg igjen i, og i Marita Liabø sin nye roman, "Pusteproblem", er dette nokre av stikkorda som går igjen.

Hovudpersonen i boka er så langt unna glitrande sukkersøte rosablogg-mødre og kjernesunne husmødrer ein kjem, og det er frigjerande å lese, sjølv om det litt etter litt skal vise seg at det er noko ròtent og skittent her, på fleire måtar.»