Harpesang av Levi Henriksen - igjen en god roman, denne gangen med en lysere grunntone og mer humor

«Jeg var hjemme. Jeg var framme. Jeg hadde i hvertfall én gang i livet kommet så nær som mulig den tidløsheten som all stor kunst har i seg, dette underlige som gjør at fargene på et maleri, setningene i en bok, melodilinjene i en sang aldri får noe forslitt og oppbrukt over seg.»

Romanene jeg tidligere har lest skrevet av Levi Henriksen har overhodet ikke vært dystre. Men "grunntonen" i romanen Harpesang av Levi Henriksen synes jeg er annerledes enn de to foregående romanene jeg har lest av han – lysere og med mer humor. Romanen ble utgitt i 2014, er på 322 sider, og jeg har lånt den av biblioteket. En roman man fristes til å sitere mye fra. 

Handlingen foregår i Skogli ved Kongsvinger; et kjent sted fra hans romaner. Men denne gangen er ikke hovedpersonen Jim Gystad oppvokst i bygda. Han er plateprodusent som holder til i Oslo. 

Det er vår i Kongsvinger. Jim er i en barndåp i Vinger Kirke. Det er sønnen til Malling som skal døpes. Bakfull og fyllesyk sitter Jim i kirkebenken og da får han høre musikk som mer eller mindre kommer over han som en tsunami:

«Da ieg vred på hodet, hadde de tre søsknene reist seg fra benken, og det var noe med posituren som fikk meg til å tenke på et av de tøffeste rockefotografiene som finnes. Bildet er tatt i Oakland, California i 1970 og viser hvordan Creedence Clearwater Revival ble møtt av publikum da de var på sitt aller beste. Fotografen har stått bak på scenen og tatt bildet ut over det bølgende folkehavet. Blant alle de oppglødde fjesene, de oppstrakte hendene og tett sammenflettede kroppene er det tre jenter som stikker seg ut. De rager flere hoder over alle andre, og sannsynligvis må de sitte på noens skuldre, men jeg har alltid likt å tro at de blir båret opp og fram av evnen til å la seg fullstendig oppsluke av musikken. Søsknene Thorsen kneiste ikke like vellystig med nakkene, men ansiktene deres brant med en tilsvarende glød. John Fogerty ser ut til å være fullstendig komfortabel i sin rolle og holder venstrehanda løftet som om han vil lyse en velsignelse over forsamlingen, mens presten i Vinger kirke derimot fikk noe brydd over seg. Hennes forsøk på å lede menigheten igjennom den nye versjonen av Fader vår ga meg følelsen av å følge en tv-sending der lyd og bilde ikke var synkronisert. Det var prestens lepper jeg så bevege seg, men det var stemmene til de tre søsknene jeg hørte.»

Her er bildet jeg antar Jim tenker på:

De tre syngende søsken Thorsen: Maria, Timoteus og Tulla er 80 år, og har engang vært kjente artister med kristen bakgrunn: pinsemenigheten. De har  bl a har turnert i USA med sin musikk. Men menigheten i Eben Ezer anså deres utvikling som ugudelig, og de ble ansett som frafalne sjeler.

Som forlaget Gyldendal her skriver:

«Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver.

Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.»

Levi Henriksen er, i tillegg til å være forfatter, journalist og musiker, låtskriver og tekstforfatter. I Harpesang har han tatt i bruk dette spekteret av kompetanse.

«Den stillferdige måten historien ble fortalt på, minnet meg om hvordan de virkelige gode musikerne kan få en sang til å henge sammen gjennom underfortelle den. De musikerne som har mest å si, er de som lager minst vesen av seg.»

Det er ikke bare Jim som lar seg begeistre. Her er hvordan Malling beskriver musikken til søsknene Thorsen: 

«Keith Richards sa at rock’n roll treffer deg fra halsen og ned. Jeg lurer på hva han ville sagt om denne musikken? Den er hel på en merkelig skakkjørt måte. Søstrene har noe med den samme tilnærmingen, innlevelsen- eller i mangel av et bedre ord – sjelen – som de beste tatersangerne. De gir meg en tilsvarende følelse av å lytte til noe gjenkjennelig, noe som har vært i livet vårt fra før vi ble født, slik som fjordene, skogene og fjellene. Samtidig er det noe merkelig eksotisk over måten sangen blir fremført på.»

Søsknene Thorsen er ingen hengehoder – de bærer alderen godt – også i klesveien:

«Jeg tenkte at søstrene hadde en egen evne til å kle seg for onsdag og søndag samtidig.»

Her er bilen de kjører rundt i - en Opel Kaptein 1956-modell: 

Men det er Timoteus som blir en hard nøtt å knekke. Han har ikke kommet over sin ungdoms kjærlighet. Det at huset de bor i må selges gjør ikke han mer imøtekommende. Situasjoner som oppstår pga hans personlighet er det som skaper humoren.

 Levi Henriksen har skrevet en god roman. Jeg har latt meg begeistre igjen.