Brudd av Karin Fossum

"Jeg ser dem i lyset fra tunlykten. En lang kø av mennesker i oppkjørselen foran huset mitt, ved nærmere øyesyn en brokete forsamling av gamle og unge, menn, kvinner og barn. Tålmodig, med bøyde hoder står de og venter på å bli fortalt, og det er jeg som skal fortelle, jeg er forfatteren. "

Nummer to i køen, en mann på 43 år, sniker i køen. Han sier til forfatteren at han ikke klarer å vente lenger og klarer å overtale forfatteren om å bli den neste hun skal skrive om. Alvar Eide er navnet hun gir han.

Alvar er anonym og beskjeden. Jobber i et kunstgalleri. Han er dyktig i jobben og flink med kundene. Eieren av galleriet er fornøyd med den jobben Alvar gjør.  Men på fritiden er han alene i verden og holder bevisst avstand til andre mennesker. Alvar er gammeldags med hentesveis og terylenebukser med press.  Han anser seg selv for å være et godt menneske.

"Han tenkte plutselig på foreldrene sine, og hvordan de hadde håndtert dette livet. Vi legger oss ikke opp idet, hadde mora sagt, når noe skjedde. Hun hadde den holdningen til ting at folk fikk rydde opp selv. Hun ville ikke ha forstyrrelser i livet sitt. Faren hadde vært en taus og sjenert mann som aldri gjorde noe av seg i det hele tatt. Alvar visst knapt hvem han var. Og slik er jeg blitt anstendig, men en svært defensiv mann tenkte han, og det er greit. Livet blir enkelt slik, ikke noe bråk, ingen uventede opplevelser. Litt flatt kanskje, litt kjedelig. "

Forfatteren vil utfordre Alvar. Hun skriver en stoffmisbruker inn i livet hans. En ung jente. Til å begynne med dukker hun opp i galleriet. Men etterhvert finner hun ut hvor han bor. Alvar som lever sitt liv helt etter faste rutiner blir nå utfordret av et menneske som tar noen timer av gangen. Jakten på stoff og penger til stoff er det viktigste for henne. Hun er manipulerende og frekk. Alvar som ikke kan si nei og har problemer med å ta avgjørelser får nå en utfordring som overgår hans fantasi. Han mister kontrollen over livet sitt og henvender seg til forfatteren. Men forfatteren vil ikke endre på historien. Forfatteren forteller Alvar at hun skrev inn stoffmisbrukeren for at han skulle konfronteres med noen som var helt forskjellig fra han.

Jeg har aldri lest bøker av Karin Fossum tidligere. Kun sett filmatiseringen av Elskede Poona. Det var etter å ha lest boken som jeg skrev om i innlegget:  Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!! at jeg valgte å lese Brudd som ble utgitt i 2006 og har stått like lenge i ulest i bokhylla. Karin Fossum er en av forfatterne som er intervjuet av Brenner.

Da jeg startet på romanen syntes jeg den var underlig. Det gikk veldig treigt og den inneholdt masse om hva som foregikk oppe i hodet hos denne Alvar Eide. Samtidig er det noe originalt ved samtalen mellom forfatteren og personen hun skriver om. At hun bestemmer hvordan livet hans blir fremover. Hvor mye selvbiografisk det er i denne romanen, skal jeg ikke ha sagt. Ser at anmeldere skriver at det er en del.  Om Brudd sier Karin Fossum:

«Nå handler jo brudd om det å skrive en roman, og den er jo også en lek med forfattermytene, at vi går på antidepressiva og drikker for mye rødvin og sover dårlig om natta. Men i og med at mitt prosjekt er å vise frem menneskeskjebner, så kan jeg av og til føle at det står en liten kø av romanpersoner som venter på å bli skrevet om. «

Jeg kjenner igjen en del fra intervjuet med Brenner hva angår skriveprosessen. At hun er lidenskapelig opptatt av det å skrive og arbeider mye. Ikke minst med språket i romanene sine. Hun forteller at hun ikke er spesielt opptatt av at karakterene skal utvikle seg:

«Det som er så morsomt med litteraturen er jo at det finnes få helstøpte personligheter. Virkelige mennesker er mye mer komplekse, sammensatt og uberegnelige. Romankarakterene gjør kanskje ikke like mange uventede ting, fordi forfatteren har en plan for dem fra begynnelsen. En får rollen som drapsmann, en annen får rollen som offer og så videre.»

Etter å ha lest sånn ca 100 sider, tok det helt av for meg. De siste 148 sidene leste jeg så og si ett strekk. Råspennende ble den. Konklusjonen min er at dette var en sjelden og god roman. Jeg ble helt oppgitt over denne tafatte Alvar en periode. «Si nei; kast henne ut! «  Men etterhvert forstod jeg han bedre. Han bare var slik.  Jeg forstod også den flate og litt kjedelige begynnelsen.  Den var helt nødvendig for det som kom etterhvert.