"Whiteoak-barna
kjente ikke til noe annet liv enn det frie og friske landlivet på Jalna. Det
var fire av dem, Augusta Nicholas, Ernest og lille Philip."
Slik begynner bok nr
2 i Jalna-serien: Morgen på Jalna (1960) av Mazo De la Roche. Nostalgi-serien som har fått en egen kategori på bloggen. Som fortsatt oppleves
som en feelgood-serie. Særlig etter romanen til Nesbø med handling fra et
kynisk og dystert narkomiljø.
Etter at jeg forlot Whiteoak-familien
i bok nr 1, har Adeline og Philip fått et barn til: lille Philip. Nå venter familien
besøk av ekteparet Lucy og Curtis Sinclair fra Amerika, nærmere bestemt Sør
Carolina. Borgerkrigen (1861-1865) raser og ekteparet Sinclair er flyktet til
Canada fra bomullplantasjen de eier. Curtis har pukkelrygg og kan ikke delta i krigen.
Med seg har de tre slaver. Dette går ikke
upåaktet hen fordi i nabolaget til Jalna er det mange yankeer som ikke liker at familien Whiteoak huser slaver og slaveeiere. Det blir ikke enklere når Adeline og Philip godtar
at Curtis avholder møter for sørstattilhengere som planlegger angrep mot Lincoln
& Co. De populære Jalna-eierne, som ikke vil la andre bestemme over seg, kommer seg gjennom dramaet uten større
konflikter med naboene. Men selv om Adeline og Philip er gjestfrie mennesker,
er lettelsen stor når gjestene forlater Jalna.
Romanen på 273 sider
med handling som utstråler optimisme og med mange morsomme episoder og
karakterer, handler i tillegg mye om de livlige og udisiplinerte barna. Særlig
de eldste guttene. Upassende ord og utrykk i tillegg til rampestreker. T o m
papegøyen Boney har økt sitt ordforråd utover indiske banneord: Jeg hater kaptein Whiteoak! skriker den
når den blir oppildnet. Læreren som
Adeline har ansatt, den irske Madigan, har liten positiv virkning på
oppførselen deres:
"- Du er en
nokså merkelig lærer, sa Augusta.
-
Jeg
driver anskuelsesundervisning, sa Madigan. – Når dere ser på meg, skjønner dere
med en gang hvordan dere ikke skal være – hva dere ikke skal gjøre. "
Augusta begynner å bli oppvartet av menn. Adeline, som elsker menns beundring av
seg, kan ikke forstå at Augusta ikke utnytter dette bedre:
«Iblant
var Augusta barn sammen med brødrene. Andre ganger holdt hun seg overlegent for
seg selv og forsøkte forvirret å finne ut av det kaos som rådet i hennes sjel.
Hun var så forskjellig fra moren at de hadde vanskelig å forstå hverandre. Det
Adeline syntes var latterlig, syntes Augusta var rørende. Det som gjorde
Adeline rasende, gjorde som regel ikke inntrykk på Augusta. Det datterens
syntes var stort og opphøyet, syntes moren var banalt. Augusta likte å være alene.
Adeline elsket mennesker. «
Boken avsluttes med at foreldrene og lille Philip følger de tre eldste
barna til England for å begynne på kostskole.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar