Jeg forbanner tidens elv ( I Curse the River of Time) av Per Petterson

Det skjer at jeg av og til opplever at jeg mister pusten når jeg leser bøker. Det gjorde jeg innimellom da jeg leste den prisbelønte romanen Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson utgitt i 2008. Lånt av biblioteket.

Det er boken jeg skrev om i innlegget: Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!! som inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Per Petterson er et av intervjuobjektene. Et langt og interessant intervju på mange måter.

Tanken min var innimellom når jeg leste romanen: Ingen kan skrive dette uten at noe av det er selvopplevd. Da jeg var kommet til side ca side 200 i romanen på 235 sider måtte jeg på Internett og finne ut om var artikler som forteller noe om det. Dette var ikke tema i intervjuet med Brenner. Der er det skriveprosessen som er i fokus.

Jeg fant denne anmeldelsen i Dagbladet:

Lavmælt roman om livets innerste mysterier

I artikkelen står det at romanen er bygd opp om Per Pettersons livserfaringer. Og at hovedpersonen Arvid har vært med i flere av Per Pettersons tidligere bøker. 

Det som står innledningsvis i denne anmeldelsen velger jeg å sitere - det synes jeg er veldig godt skrevet og passer særlig godt til denne romanen:

«Ethvert liv bærer fortellinger i seg. Valgene vi gjør, og de vi ikke gjør - utvikler seg til historien om oss selv. Kanskje merker vi ikke underveis hvilke konturer denne historien har, hvordan den brer seg bakover i vår egen slekt, hvilke følger det har fått at våre mødre og fedre også har tatt avgjørelser med store konsekvenser. Tilsynelatende små bevegelser i livet, som til sjuende og sist får en helt uant betydning. Snur vi oss, skimter vi slike linjer som skyggespill i vår egen fortid. I glimt kan vi ane det skjebnesvangre som ligger i situasjoner vi ikke får oversikt over før lenge etterpå. Men da er det for seint og vi må leve livene våre helt ut, så godt det lar seg gjøre.»

Oktober forlag beskriver handlingen i Jeg forbanner tiden elv slik:

«Året er 1989, verden snur, muren faller; i løpet av noen intense høstdager følger vi Arvid Jansen, 37 år. Han skal skilles. Mora hans har fått en kreftdiagnose og reiser brått til Danmark med den gamle ferga Holger Danske. Hun har noe ugjort der. Arvid følger etter henne to dager seinere.

Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider. Han har proletarisert seg, og i moras øyne forspilt sjansen til et annet liv enn livet hun har hatt. En morgen ser han den unge jenta i den blå frakken på en t-banestasjon. De møtes og de møtes igjen; det er bare du og jeg, sier de til hverandre, bare du og jeg. Og så går tida.»

Det er ikke enkelt å beskrive hvorfor denne romanen berørte meg slik. Men det var særlig beskrivelsen av forholdet mellom Arvid og moren som var sterkt å lese om. Etterhvert som flere detaljer omkring hendelser i livet til Arvid hentes frem, får man et bilde av hvor sammensatt forholdet er. 

Jeg har lest Ut og stjæle hester to ganger. Jeg forbanner tidens elv ble for meg minst like god.