En smakebit på søndag - fra boken Jalna blir til (The Building of Jalna).

Jeg er fan av Bo Kaspers Orkester.  Og låten «Vi kommer aldrig att dø », som du kan høre her , starter med:  «Skriv en bok som alla läser»

Om ikke «alle» har lest Jalna-novels av Mazo de la Roche, så er vi mange. Og i innlegget som jeg skrev i går;

 Familien på Jalna (Jalna-novels eller Whiteoak Chronicles) av Mazo de la Roche

kan du lese litt av min «historie» med romanserien, om forfatteren og hva bøkene omhandler.  Og «slektstreet», som viser hvem Adeline i smakebiten er i serien, har jeg kopiert inn i innlegget.  Kanskje det var denne serien som gjorde meg til en «uhelbredelig  lesehest»….. Uansett, romanserien gjorde inntrykk på en ung leser.

Jeg skal i dag gi en smakebit fra bok nr 1 Jalna blir til (The Building of Jalna). Les  Mari’s og flere smakebiter som er linket til Mari’s blogg Flukten fra Virkeligheten,  ved å «trykke» på bildet som kommer NU:

Bildene etter smakebiten er nærbilder av planten Ridderspore. (Delphinium ) Akkurat som Jalna-serien er det knyttet nostalgi til planten. Den vokser og trives i det værharde Finnmark der jeg vokste opp. Jeg klarer ikke å få de til å trives like godt her i «badebyen» Larkollen. Men jeg er evig optimist, forsøker stadig nye sorter. I dag tror jeg Riddersporen i hagen sukket tungt, minus ti og en kald morratur med de firbente.

Her kommer smakebiten - Adeline er i London for første gang:  

«De myldrende gatene og strålende lysene beruset dem begge etter årene i India. Hun hadde for øvrig aldri vært i London før, for hun hadde hatt sitt hjem i County Meath, og Dublin hadde vært hennes barndoms store by. Hun hadde danset seg gjennom flere sesonger der, men enda hun både var vakker og klok, hadde hun ikke gjort det gode partiet foreldrene hadde håpet. Beundrerne hadde vært av gode familier og tiltalende nok, men ikke så velhavende at de kunne forsørge en kone. Hun hadde somlet bort mye tid på å flirte med dem. Så hadde hennes søster, Judith, som var gift med en offiser, stasjonert i Jalna, en garnisonsby i India, bedt henne på besøk, og Adeline var gladelig reist. Hun syntes ikke hun fikk utfolde seg i Irland, og hun hadde kranglet med faren som var enda mer temperamentsfull og myndig enn hun selv. Grunnen til tretten var noen penger hun hadde arvet etter en grandtante. Faren hadde alltid vært denne tantens yndlings nevø og hadde gledet seg til å arve henne. Det var ingen stor formue, men slik som han var stilt, ville den vært særdeles velkommen.Nå angret han bittert at han hadde oppkalt en datter etter tanten. Det var det som hadde gjort det. Det og så Adelines smigrerier!»