Tehuset drikk og drøm (The Drink and Dream Teahouse) av Justin Hill

Jeg har siden mandag vært i Kina, nærmere bestemt byen Shaoyang i Hunan provinsen. Og det er boken til Justin Hill, Tehuset drikk og drøm (The Drink and Dream Teahouse), som ble utgitt i 2001 som tok meg med til Kina. På norsk ble den utgitt i 2002 av forlaget Pax. Romanen er på 288 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i går.

 Justin Hill (f. 1971) ble født på Bahamas, men vokste opp i England der han tok sin universitetsutdannelse. Tilknyttet en frivillig organisasjon tilbrakte han fem år som lærer i en liten by i Kina. Tehuset drikk og drøm var hans debutroman og rettighetene ble solgt til mange land – også til Kina.

Vi er på slutten av 1990 – tallet. I Shaoyang er den store nyheten at Romrakettfabrikk nummer to skal nedlegges og rives. Området skal gi plass til mer kapitalistiske foretak. I en blokk på fabrikkområdet bor det mange mennesker som en gang jobbet ved fabrikken. Deriblant den respektere  partisekretær Li og kona Høstsky. Når Li får vite om nedleggelsen av fabrikken går han hjem. Han skriver provoserende plakater som han henger utenfor vinduet i arbeidsværelset. På en av plakatene står det «Våre ledere er beruset på smaken av korrupsjon». På en annen «De privilegerte lederne masturberer til pornofilmer». Etterpå henger han seg på soveværelset.

Hendelsen skaper stor bestyrtelse hos de andre beboerne. Og av disse er gamle Zhu, kona til Zhu, Madam Fan og mannen. På tradisjonelt vis begraves Li og det er gamle Zhu som tar ansvaret for å hente hjem en eske med asken og forkullete beinrester etter Li på krematoriet for å avlevere det til Høstsky. Men hun har reist bort og han tar esken med hjem. Sinna-dama fru Zhu blir rasende, hun vil ikke ha et lik i huset. De krangler og det ender med at han legger esken i skapet på soverommet. Dagen etter ringer gamle Zhu til sønnen Da Shan og sier at moren ønsker at han skal komme hjem.

Da Shan setter seg på toget og reiser hjem. Han har bodd i Guangzhou der han har jobbet som leder på en fabrikk og tjent gode penger. Penger han har investert i aksjer og eiendom. Han er skilt og har en datter. Gamle Zhu blir glad for å få sønnen hjem. Men ikke fru Zhu som ble veldig skuffet den gang sønnen forlot dem. Og hun oppfører seg nå deretter. Kjefter og smeller på Da Shan og er ikke noe imponert over hva han har oppnådd. Hun sier til mannen når han skryter av sønnen; «Er du virkelig så dum? Tror du at du kan holde en tiger i hagen! Hva det nå han er kommet hjem for – han kommer ikke til å bli!»

I blokken bor også Madam Fan. En gang datter av en landeier. Hun er vakker og synger opera dagen lang. Hun ble engang solgt til mannen som er en drukkenbolt og slår henne. De har den vakre datteren Ferskenblomst som ikke kom inn på universitetet på grunn av for dårlige karakterer. Hun har en venn, Sun An. Han jobber i en videosjappe og pengene han tjener går til søsterens utdannelse og til resten av familien som fortsatt bor landsbygda. Sun An er forelsket i Ferskenblomst.

Da Shan deltok i studentopprøret og har vært fengslet for dette. Det samme har Liu Bei som var hans kjæreste den gang. Hun bor sammen med sønnen Lille Drage og moren. Moren passer sønnen imens datteren jobber som hore på Tehuset Drikk og drøm for å forsørge seg og sønnen. Sammen med moren bor også en ondskapsfull og tannløs gammel tante. Da Shan og Liu Bei har ikke hatt kontakt siden de ble fengslet.

Vi følger disse menneskene et år i deres liv og i dagliglivet. Dette er mennesker som har opplevd Kina på godt og vondt. Og etter hvert får vi innblikk i hendelser i deres liv som har formet dem til mennesket de er i dag. Og er årsak til hvor de befinner seg i dag. Hendelser som har knyttet dem sammen. Og hemmeligheter som de ikke snakker mye om. Når Da Shan vil vite om familiens historie møter han ikke mye godvilje hos foreldrene. Fortiden skal glemmes.

Jeg likte boken veldig godt og den har fått jevnt over gode anmeldelser. Men som vanlig har de norske anmelderne i avisene noe å «trekke for», og det meste av det jeg leser er jeg helt uenig i. En anmelder skriver i 2002 « Jeg sitter igjen med en følelse av at forfatteren skildrer Kina slik vi fra Vesten liker å tro det er, og ikke slik det virkelig er.»

Den følelsen sitter ikke jeg igjen med. Jeg kjenner igjen mye fra dokumentarprogram fra Kina. Jeg har lest og skrevet om Kina av Marte Kjær Galtung. Og der tar hun bl a for seg mytene nordmenn har om Kina.

Jeg ble revet med i handlingen fra først side. Boken er til tider sørgmodig, men ingen trist roman. Jeg fant den troverdig, spennende, interessant og til tider en morsom fortelling. Ikke minst hva den hissige Fru Zhu slenger ut av seg. Og iveren til madam Fan for å få giftet bort datteren. Det er gode beskrivelser av mennesker og landskap.

Til slutt en sekvens fra boken - Da Shan kommer hjem og slik reagerer moren, Fru Zhu:  

«Hun gjorde tegn til ham om å sette seg, og han prøvde å hindre henne i å gå for å lage te. Hun dyttet ham ned i stolen igjen og trykket ham ned, så gikk hun og hentet termoskannen og en kopp. Hun satte det på bordet og gikk ut igjen for å hente skålen med søtsaker som var forbeholdt spesielle gjester.

«Mor, da!» sa Da Shan. «Sett deg. Du får meg til å kjenne meg som en gjest i mitt eget hjem.»

«Hvorfor varslet du oss ikke om at du kom i dag!» sa hun og satte søtsakene foran ham. «Ta nå litt te,» sa hun, og skjenket dampende vann fra termosen i koppen. Så tok hun seg sammen og vendte langsomt tilbake til sitt sedvanlige jeg. Det første som kom tilbake, var sinnet.

«Du skulle aldri ha reist — se hva det førte til for alle her!» freste hun ut av munnviken.

«Hva da?» spurte han.

Nå sa hun rett på ham. Harde, rasende øyne og harde, rasende ord. «Fabrikken skal legges ned og derfor driver alle og tar livet av seg,» spyttet hun. «Og jeg har en død mann i skapet! Hvordan skal jeg leve med en død mann i skapet? Alt sammen fordi du drar t i l verdens ende og lar oss sitte igjen her alene!» Hun tørket tårene som meldte seg. Han ville til å reise seg og si noe, men visste at det bare ville gjøre vondt verre.

«Neida, jeg gråter ikke,» sa hun gjennom gråten. «Drikk nå teen din.» Hun bøyde seg fram og tok et sukkertøy og tok av papiret og la det foran ham. «Ta et sukkertøy.»

 Da Shan nippet til teen og så på det nakne sukkertøyet som han ikke våget å spise, og ikke våget å la være å spise — og så husket han hvorfor han hadde reist hjemmefra i første omgang."