En smakebit på søndag fra Våren av Sigrid Undset

Det er ikke mye som minner om vår for tida. Men kanskje dersom vi skriver vår og tenker hardt nok på den, så kommer den. Min smakebit «smaker av vår». Trykker du på bildet som nå, så finner du flere smakebiter som er knyttet til Mari’s blogg:

Sigrid Undset er kjent for de fleste. Jeg har to bøker i bokhylla som hun har skrevet. Det er Jenny og Våren. Lest mange ganger. Jeg har lest mange andre av hennes bøker, men de er lånt på biblioteket. Boken Jenny er min klare favoritt. Har ikke vært i Roma, men drømmer om å reise dit. Ikke minst når jeg leser Jenny.

Men i tillegg til at jeg liker bøkene Sigrid Undset har skrevet, er jeg fasinert av det livet hun levde. Mennesket Sigrid Undset. Derfor har jeg to biografier om hennes liv. Det er Tordis Ørjasæters Menneskenes hjerter og Sigrid Slapgards Sigrid Undset Dikterdronningen. Drømmen er å besøke  Bjærkebæk på Maihaugen, Lillehammer som nå er et museum og åpnet for publikum i 2007. Dette året må jeg bare få det til! Et bilde av Undset som jeg fant på nettet der hun sitter og arbeider på Bjærkebæk.

Ørjasæter skriver at Våren (opprinnelig Vaaren) ble gitt ut høsten 1914. Den skrev Sigrid Undset før hun kjøpte Bjærkebæk og flyttet til Lillehammer. På den tiden bodde hun på Solvang, Ski i Akershus sammen med ektemannen hun fortsatt var gift med, kunstmaleren Anders Svarstad, og det første barnet, vesle-Anders. Hun ville være en god mor for sitt barn og ville nødig forlate han. Men boken hun skrev på måtte bli ferdig, den skulle ut før jul i 1914. Anders ble plassert hos mormor og selv bodde hun på Anders Kures hotell på Voksenkollen for å få tid til å skrive. Men hun syntes det var godt endelig å bli ferdig med boken og reise hjem til Anders for å forberede julen.

Våren handler om kjærligheten og ekteskapet mellom barndomsvennene Torkild og Rose.

Etter smakebiten, fra en utgave utgitt av Bokklubben i 1989, er et bilde av Forsytia fra hagen min våren 2012. Sigrid Undset hadde en fantastisk hage på Bjærkebæk.. Noe å strekke seg etter. Jeg er mer "opp som en løve - ned som en fell" - masse planer som sjelden blir realisert.

«Nede i stuen slo en klokke tre. Tre timer hadde han til å sove

i. Han reiste seg.

Værelset så vemmelig ut i den lyse morgen - med den

tomme whiskyflasken og skitne glass på det tilsølte bord. Der

lå sigarettstumper og aske utover alle vegne, stablet opp på

pianoets lysestaker og slengt på gulvet - . Han orket ikke gå

tilsengs her -.

Han tok sin lue. Tøsa, som hadde sovet i gyngestolen, dumpet

ned og sprang oppefter ham. Torkild hysset på hunden og

listet sakte ned trappen, ut av huset.

Langs stien mellom åkrene la tuer av blåklokker og gulmaure

klabbet ned av regnet. Et første streif av sol gyllet

øverst oppe i åsen bakom gården. Stilt og svalt var det - litt

pjutter av småfugl, da han kom inn i skogen, hvor regnet

hadde skyllet barnålene sammen i små fonner tversover stien.

Mose og lyng stod blank og svulmende av væte innover. Han

rev av en handfull blåbær - de smakte så godt og friskt efterpå tobakk og whisky. Tøsa vimset omkring ham og snuste innover, hit og dit. Da han kom frem til den gamle kullbunn, skinte solen i grantoppene.

Og han kalte på sin gamle glede, den stolte og resignerte

som han hadde oppfostret i alle disse år -:

Skulle han ikke være lykkelig allikevel for det som var: At

Hun var slik som hun var, at han kunne se det og at han elsket henne.

Og om noen timer skulle han møte henne igjen, være

nær henne, høre hennes stemme, røre ved hennes hender, se henne

som var det deiligste i verden for ham -."