Forbrytelser (Verbrechen) av Ferdinand von Schirach

Da var Forbrytelser (Verbrechen) av forsvarsadvokat Ferdinand von Schirach ferdiglest. Det var hans skjønnlitterære debut utgitt i 2009. På norsk ble den utgitt av forlaget Gyldendal i 2011. Det er en samling av 11 noveller og er på 180 sider. Jeg lånte den av biblioteket. Og når jeg får levert den tilbake over påske har jeg ingen bøker fra biblioteket som venter på å bli lest. Og det er bra. For nå må jeg konsentrere meg om bøker som er kjøpt. Både uleste og «halvleste».

Les hva det norske forlaget skriver om boken.

Ferdinand von Schirachs har skrevet tre skjønnlitterære bøker og de to andre har jeg lest og skrevet om i denne rekkefølgen:

Skyld (Schuld) av Ferdinand von Schirach

Collini-saken (Der fall Collini) av Ferdinand von Schirach

Bøkene er lest i den rekkefølge de kunne fremskaffes av biblioteket. Det er ingen sammenheng mellom dem og de må derfor ikke leses i rekkefølge.

I Forbrytelser er det ingen gjennomgående tema hva angår forbrytelsens art. Noen ganger får vi vite om forbryterens bakgrunn, andre ganger vet vi lite. Ikke alltid får vi løsningen. Han utfordrer meg som leser. Dette er ingen bok man «freser» gjennom.

På baksiden står det bl a « En fantastisk debut, gripende fra første side og ikke et overflødig ord». Og det er jeg enig i. Og at det ikke er et unødvendig ord kommer kanskje av at han er advokat. For meg er en god advokat en som er presis i sin fremstilling av fakta, jus og konklusjon. Advokater som driver med «ordgyteri», muntlig og skriftlig, irriterer meg.

Like lite som jeg liker advokaters og andres muntlige og skriftlige  for meg «ordgyteri» og "tidstyveri", får «unødvendig» omfattende bøker «trekk» av meg selv om jeg liker innhold, språk osv. Og jeg fikk igjen lyst til å sitere setningen som jeg fant og siterte i innlegget Kafka på stranden (Umibe no Kafuka) til Haruki Murakami og en "dæsj av Odd Nordstoga;

Kunstnere er mennesker som evner å styre unna det overflødige».

I novellen Summertime blir Stefanie drept på et luksushotell. Hun tjener penger som prostituert for å hjelpe kjæresten Abbas å nedbetale spillegjeld. Hun forteller ikke dette til Abbas, men etter hvert blir han mistenksom. Industrilederen Percy Boheim, Stepanies eneste kunde, blir mistenkt for å ha drept Stefanie og etter hvert varetektsfengslet. Spørsmålet er om det er han, Abbas eller andre som har begått drapet. Uten å avsløre hvordan novellen ender vil jeg til slutt sitere noe forfatteren skriver i tilknytning til novellen:

«I de neste månedene ble saken forberedt. Alle advokatene

på kontoret arbeidet med den, hver minste detalj fra dokumentene

ble overprøvd om og om igjen, radiocellene, DNA analysen,

kameraet i garasjen. Mordkommisjonen hadde

gjort en god jobb, det var knapt noen feil å finne. Boheimfabrikkene

engasjerte et detektivbyrå, men heller ikke dette

fant noe nytt. Boheim selv holdt fast ved sin forklaring på

tross av alle bevisene som gikk ham imot. Og til tross for de

miserable utsiktene var han rolig og i godt humør.

I sitt arbeid går politiet ut fra at det ikke finnes tilfeldigheter.

95 prosent av all etterforskning består av kontorarbeid, av

evaluering av sakens beviser, skriving av notater, avhør av

vitner. I kriminalromanen tilstår gjerningsmannen hvis man

skriker t i l ham; i virkeligheten er det ikke så enkelt. Og hvis

en mann står bøyd over et lik med en blodig kniv i hånden,

så er han morderen. Ingen fornuftig politimann ville tro at

han bare tilfeldigvis gikk forbi og trakk kniven ut av liket for

å hjelpe. Kriminalkommissærens setning om at en løsning er

for enkel, er et påfunn av dreiebokforfattere. Det motsatte

er sant. Det åpenlyse er det sannsynlige. Og nesten alltid er

det også det riktige.

Advokater prøver derimot å finne en lakune i straffeforfølgernes

bevismateriale. Tilfeldigheten er deres venn, deres

oppgave å forhindre en altfor rask konstatering av en tilsynelatende

sannhet. En polititjenestemann sa en gang til en dommer

i en føderal rettsinstans at forsvarere jo bare var bremser

på rettferdighetens vogn. Dommeren svarte at en vogn uten

bremser jo heller ikke var særlig brukbar. En strafferettssak

fungerer bare innenfor dette samspillet av ulike krefter.

Vi lette altså etter tilfeldigheten som skulle redde klienten vår. «