«En dag leste jeg en bok som forandret hele livet mitt.» (Orhan Pamuk)

«En dag leste jeg en bok som forandret hele livet mitt.»

Sitatet fant jeg i boken jeg nå leser i og som jeg nærmer meg slutten av: Orhan Pamuks Andre farger. 

Jeg tror ikke at boken vil endre livet mitt selv om jeg er helt utrolig glad for at jeg kom over denne boken. Den er en døråpner av mange årsaker. Til mange ulike «rom».

Setningen har Orhan Pamuk hentet fra starten av boken Det nye livet, en annen bok han her skrevet. Da jeg leste det tenkte jeg: har jeg lest en bok som jeg kan si har forandret hele livet mitt? Svaret er nei; det er ikke en bok, men at jeg ble og fortsatt er en såkalt bokelsker har nok forandret hele livet mitt. Hvordan livet mitt hadde vært uten bøker er vanskelig å ha noen mening om.  

Det jeg vet konkret er at det å lese bøker har lært meg å se det lille i det store. Å finne noe som i utgangspunktet er lite, men som gjør at noe blir stort. I en bok kan det være en setning, et avsnitt mv som blir en døråpner inn i forfatterens univers mv. Men så var det å finne det, og det jeg finner er ikke sikkert at en annen leser ser og mener har verdi. Dermed har vedkommende en annen leseopplevelse enn meg og motsatt.

I DN 18. oktober 1014 var det en artikkel med overskriften Hollywood, om den norskættede filmskuespilleren Kevin Sorbo som er en stjerne for 50 millioner kristne amerikanere. Det var ikke artikkelen som fanget min interesse, jeg har ikke lest den engang. Det var bildet som er tatt av Erik Wolfe av skuespilleren utenfor millionvillaen han har i Los Angeles – trykker du på bildet blir det et større format.

"Hva ser du", spurte jeg samboeren min. "Et vanlig bilde", sa han. "Det jeg ser er hunden", sa jeg til han. "Å, nå ser jeg det", sa han. 

For meg ble det hunden som har sneket seg inn på bildet som fanget min interesse. Det andre er kun en ramme. Det fikk meg også til å tenke på at uten statistene vil de som har hovedrollen hatt liten verdi. Uten hunden hadde bildet for meg vært uten interesse.

Hunden står der som et lite spøkelse og titter på fotografen. En liten personlighet som hunder ofte er og den fikk meg også til å tenke på Stinky i mummienes verden. Hadde jeg hatt forfatterambisjoner hadde det vært grunnlag for en liten fantasihistorie.

Mummidalen til Tove Jansson fasinerer meg ikke pga de som har hovedrollen: mummiene. Det som skaper historiene for meg er birollene, og der er bl a Stinky.