Her
er link til anmeldelser av boken, og kritikerne er positive. Forlaget
Shibsted beskriver den slik:
«1814 var et dramatisk år i norsk
historie. Norge fikk sin egen grunnlov, og resultatet av krigene ute i Europa
førte til at landet vårt ble skilt fra Danmark og kom i union med Sverige.
Boken forteller om grunnlovsarbeidet på Eidsvoll våren 1814 og valget av
Christian Frederik til norsk konge.
Forfatteren beskriver levende krigshandlingene i juli og august, etter at Karl Johans tropper gikk inn i Norge. Den korte, men dramatiske krigen endte med norsk nederlag, men vi fikk beholde Grunnloven.
Boken som
jeg nå har lest, har jeg kjøpt. Den ble utgitt i 2013 og er på 500 sider. I tillegg kommer 100 sider med
etterord, Grunnloven fra 1814, litteraturliste og personregister. Boken er
lettlest og illustrert med mange bilder.
Siden det er grunnlovsjubileum i 2014 bestemte
jeg meg for å kjøpe og lese en bok som er mer detaljert enn det jeg tidligere har
lest om hendelsene i 1814. Jeg har tidligere lest Karsten Alnæs sitt fem binds
verk Historien om Norge.
Når utlendinger
får spørsmål av journalister om hva de synes om Norge og nordmenn, blir jeg
alltid forundret. Det virker som om journalistene med dette spørsmålet er i
tvil om vi har en verdi, at vi har et mindreverdighetskompleks. Uansett; spiller
det noen rolle hva utlendinger mener om oss. Vi er som vi er; bl a formet av
historiske hendelser i miraklenes år 1814.
Når jeg
leser om det som skjedde, så var 1814 virkelig miraklenes år. Jeg mener at vi nordmenn har all grunn til å
være stolte av styresettet vi har som eidsvollsmennene la grunnlag for i 1814.
Forfatteren skriver at vår grunnlov bare var en i en rekke av ca 170 grunnlover
som ble vedtatt fra 1770 til 1814 med bl a prinsippet om folkesuverenitet. Det
som skilte vår grunnlov fra de andre, var at stemmeretten ble gitt til større
grupper enn det som var vanlig, at adelen ble avskaffet, at bøndene fikk en
gjenkjøpsrett til jorda gjennom bestemmelsen om odel, og at jødene ble utelukket
fra riket. Det siste kan man ikke akkurat si var generøst sett med våre
2014-øyne.
Vår
grunnlov bestod selv om resten av Europa etter 1814 fikk andre styresett, med
nye konservative grunnlover bygd på prinsippet om fyrstens suverenitet, med
innskrenkning av ytringsfriheten. Den norske Grunnloven ble betraktet som en
enslig svale i verdensdelen: en radikal og liberal grunnlov, som ble et ideal
for demokratiske bevegelser i mange land. Men den var under press fra Karl
Johan som forsøkte å forandre Grunnloven og lovverket fra 1814-1840. Men
ingenting fikk «fjellapene» til å gi seg, ikke engang trussel om en ny krig .(Svenskene var før unionen i 1814 redde for at det kunne bli en geriljakrig som de ikke kunne vinne
– at vi som Taliban skulle gjemme oss i fjellene!):
«Men alle forslagene hans falt
enstemmig, og den norske Grunnloven besto uforandret, og kom nå etter hvert i
et helt annet internasjonalt lys enn i 1814. Norge var med ett blitt et fyrtårn
for de liberale vinder i Europa, og Eidsvoll var litt et symbol på folkenes
drøm om frihet. Og slik lever den også for oss i dag.»
Når jeg
leser om historiske hendelser som i denne boken, tenker jeg alltid på; hva
dersom det og det ikke hadde skjedd. For et år siden leste jeg denne boken:
Det jeg
tenkte på da jeg leste boken om Karl Johan, var hva dersom Karl Johan ikke
hadde blitt svensk kronprins og Kieltraktaten ikke var blitt inngått. Det
tenkte jeg også på da jeg leste boken til Alnæs. Hva hadde skjedd da med det
dengang lutfattige og utarmede Norge pga unionen med Danmark, Napeoleonskrigene
og blokaden. Hva dersom den danske
arveprinsen Christian Frederik hadde
reist tilbake til Danmark før han faktisk gjorde. Han var ikke akkurat den mest
modige når han ble satt under press. Dersom svenskene tidligere hadde satt
hardt mot hardt, er det vel ikke utenkelig at Norge hadde kommet i en helt
annen stilling enn de gjorde.
Riksforsamlingen
og Grunnloven var starten på utviklingen av det moderne og demokratiske
samfunnet. En annen bok jeg hadde i tankene da jeg leste boken til Alnæs, var
denne boken jeg skrev om i dette blogginnlegget: Kjetil
Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg
Særlig det
Alstadheim skriver i kapitlet «Det demokratiske
unntaket» som han avslutter slik:
«Grunnloven fra 1814 etablerte
folkesuverenitetsideen i Norge. Det er prinsippet om at all legitim statsmakt
stammer fra folket. I 200 år har det pågått en utvikling mot mer demokrati og
et bedre folkestyre i Norge. Men øverst i Karl Johan ligger det gule slottet.
Det er de arvelige politiske privilegienes siste skanse.
Elever i grunnskolen velger hvem som
skal være klassens trivselsledere i friminuttene. Men vi velger fremdeles ikke
hvem som skal være landets øverste. Norges statsoverhode blir fortsatt født,
ikke valgt.
Slottet er landets demokratiske
unntakssone.»
I
etterordet skriver Alnæs bl a:
«Selv om boken er bygd både på
grunnkilder og tidligere og nyere forskning, skal dette være en populær
fremstilling. Hensikten har vært å gå så nær titsvitnene som mulig, fange opp
begivenhetene og stemningene med datidsmenneskenes egne ord, gjenskape
miljøene, mentalitetene, begeistringen, bitterheten, usikkerheten og
forundringen fra den gang. Dersom jeg har greid å vekke nysgjerrigheten og
inspirert noen til å lete videre og undre seg over hva som skjedde her i landet
for to hundre år siden, har jeg oppnådd det jeg har ønsket.»
Nå er jeg i
utgangspunktet nysgjerrig når det gjelde historie. Men Alnæs’s bok har helt
klart inspirert meg til å lese mer. Jeg har bl a notert meg disse to bøkene:
Dette er et tema jeg kunne tenke meg å lese mere om. Den øverste har jeg lagt merke til på biblioteket og tenkt at jeg en dag må låne. Takk for fine boktips!
SvarSlettJeg oppfatter deg slik at du tenker på Aarebrots bok. Leser at den er pedagogisk og sprudlende; det er flott at man kan klare å få historien til det. Alnæs er nok mer tørr; men det er masse god historie å lese i hans bok.
SlettNei mente Alnæs sin bok. Den har vært "fremhevet" på biblioteket. Skal ta en titt på de andre også
SlettHar litt lyst til å lese boka, men er litt redd for at den kanskje blir fort tørt for meg? Historie er ikke min sterke side. Det går an av og til. Noen epoker er jo interessant å lese om. Så aner ikke om dette blir altfor tørt lesestoff for meg eller ikke?
SvarSlettTørt er det jf at det skal ikke mange sidesteg før forfatteren blir kritisert for å spekulere i fakta. Synd; jeg liker best når forfattere tenker litt høyt; blir mer personlig. Det er ikke alt han skriver om som er like interessant å lese om for meg; f eks om krigshandlingene med svenskene. Så det er noe jeg leser med "harelabb" eller litt "shortcut". Det er en bok jeg har brukt litt tid på. De siste dagene har jeg lest mye i den for å bli ferdig. Bøker jeg leser litt nå og da blir ofte liggende for lenge og en går over til å få dårlig samvittighet for at de ikke leses ferdig. Den er oppdelt i små kapitler; derfor lett å gjøre oppslag i den i ettertid.
Slett