«Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen
pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet
begge foreldrene. Snakker ikke om det.»
Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i
Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den
som.»
Romanen ble
utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var
Edward Feathers.
«Feathers
skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen,
hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og
elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn,
og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt
overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om
Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og
som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover,
at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen.
Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid
som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt
advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet
sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp
og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken
full av eventyrglitter.»
Boken
starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert
Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh
for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en
venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er
blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke
så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som
kolonibarn lidd samme skjebne:
«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg
var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse
foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt
ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn,
jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en
ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv
fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv
om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble
pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere
ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg
blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom
meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»
Betty forsikrer Edvard
at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en
annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.
Den siste boken i
trilogien er Venner til sist.
«Betty
møter sin ektemann Edward Feathers i 40-årenes Hong Kong. Eddie har en lovende
advokatkarriere foran seg, og Betty er den ideelle livsledsagerske. Sammen
utgjør de det perfekte par – tilsynelatende.
Betty
forstår at ekteskapet med Eddie aldri vil by på den store lidenskapen. Likevel
lover hun aldri å forlate ham. Det Betty ikke vet, er at hun en time etter
forlovelsen skal møte sitt livs kjærlighet, Terence Veneering – Eddies
erkerival og rake motsetning.
Bettys
historie er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår
– om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og om lengselen etter å bli elsket
og å få sjansen til å elske tilbake.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar