22. apr. 2020

Dikt: Egil Skallagrimsson – av Kolbein Falkeid - etter koronaens tid skal jeg reise til Island og besøke Egil Skallagrimssons gård og kirke



«Vår tids eikeskoger er forholdsvis småvokste, det er stubbeskudd etter tidligere tiders tømmerskoger. Iblant risikerer du likevel å støte på en virkelig olding, eika kan nemlig bli opptil 1000 år. Det sies at den bruker 500 år på å vokse og 500 år på å dø. Gamle, hule eiketrær er levested for mange sjeldne arter og er svært viktige for det biologiske mangfoldet. For slike trær er det utarbeida en egen handlingsplan, slik at de kan bli tatt vare på.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen

Bildet over er fra området der jeg bor her på Larkollen, og der det heldigvis mange store eiketrær. Om de er 1000 år, det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at for over 1000 år siden leve det en mann med navnet Egil Skallagrimsson, født på Island rundt 910 og døde rundt 990 sier kildene. I en artikkel jeg fant skrevet etter en studietur til Island, står det om Egil Skallagrimsson:

«Egil Skallagrimsson (ca 910- ca 990), islandsk høvding og skald, fødd på Borg i Island, ætta frå Firdafylket både på fars- og morssida. Egil stamma m.a. frå Berle-Kåre, ein mektig hovding frå Berle i Bremanger. Dei mest kjende kvada hans er Hovuðlausn og Sonatorrek (Sonetapet). Hovuðlausn er eit barskt hyllingsdikt (dråpa) skrive til Eirik Blodøks i håp om at kongen ville la skalden få behalda hovudet sitt. Det fekk han. Dette er det eldste skaldekvadet med enderim. Sonetapet er eit kjenslevart kvad skrive i stor sorg over dei døde medlemmene i ætta, spesielt den fjortenårige sonen Bodvar som drukna på veg heim frå ein marknad.»

Årsaken til at jeg har begynt å lese om Egil Skallagrimsson, var et radioprogram jeg tilfeldig kom over fra 2008 her på NRK: I Egil Skallagrimssons fotspor  som presenteres slik:

«Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke.»

Arnason sier at det er et sterkt budskap i kvadet. Egil Skallagrimsson mister sine sønner og taper lysten til å leve og vil dø. Men så dikter han. Hans datter kommer, og hun narrer han og overbeviser han at det er bedre å dikte enn å dø. Det er et sterkt budskap i kvadet. Når du er i krise og mørket er rundt om deg, så kan det å skape noe til nytte for andre være en vei ut av mørket og inn i lyset igjen, sier han i intervjuet.

Må vel si at jeg kjenner på krisa og mørket for tida. Selv om sola skinner dagen lang, er det som å leve i en berg- og dalbane. Da er det godt å få inn nye tanker. Som historien om Egil Skallagrimsson. Tenker på at det en gang skal bli mulig å reise til Island og gården Borg. 

Jeg leser mye for tida. Det blir bare ikke ferdigleste bøker av det. I og med at jeg har kjøpt mange bøker i det siste, fikk senest to bøker i postkassa i morges, venter jeg med å kjøpe disse:




Jeg har derfor begynt å lese boken Egils saga fra 1970 på Nasjonalbiblioteket.no. Fra forordet:

«Egils saga er en av de største og eldste islandske ættesagaer. Den må være skrevet en gang i begynnelsen av 1200-tallet, altså mer enn to hundre år efter sagaheltens død (ca år 990).
Forfatteren har hatt en rik muntlig tradisjon å øse av, en tradisjon som for en stor del sikkert har sitt grunnlag i Egils egne beretninger om stort og smått som hadde hendt ham i hans lange, stormfylte liv. Forfatterens solideste kildemateriale har imidlertid vært Egils mangeartede diktning, der dette besynderlige vikingmennesket åpenbarer seg for oss både i sin menneskelige begrensning og i sin geniale storhet gjennom en lidenskapsmettet ordkunst som ikke har sin like innen gammelnordisk poesi.

Men selv om forfatteren nok må sies å ha utnyttet godt også dette kildemateriale i selve sagaberetningen, lar det seg ikke nekte at den side av Egils personlighet som hans diktning åpenbarer for oss, er kommet i skyggen i forfatterens karaktertegning av sagahelten. Det er hardhausen og det ærekjære og ættestolte, hensynsløst selvhevdende menneske sagafortelleren først og fremst har samlet interessen for. Og det er unektelig en imponerende personlighet han har maktet å tegne. Stygg og sterk som et troll går Egil sin livsvei til ende, stolt og ukuelig, og hard i kropp og sjel, primitiv og veldig i sine handlinger som i sine følelser og tanker. Det finnes ingen brist i dette viking-gemyttet. Selvhevdelsens tunge verv – all sagakunsts grunntema – fullfører han på egne og ættens vegne hensynløst overalt og overfor enhver uten tanke på de farer som følger og uten å merke noen pinlig murring i sinnet etterpå; «samvittighet» er her et likeså ukjent begrep som «angst» og lignende svakheter.

Leser man imidlertid Egils saga oppmerksomt, og gir man seg tid til å tenke litt over de mange betroelser Egils diktning i virkeligheten byr på, vil man bli vár at nok ikke alt artet seg så enkelt og primitivt selvfølgelig bak Egils knudrete pannebrask heller. Han har hatt sine skremmende tanketroll å kjempe med, og han har hatt sitt sinn å være på så voldsomt i sine reaksjoner men samtidig så samstemt og sårbart at han har følt dikterevnen – sin «lytefrie idrett» som han kaller den – likefremt som et sjelelig nødanker. For Egil ble således skaldskapet et dypt personlighetsanliggende, en intens subjektiv selvbekjennelse. Sterkest og klarest kommer hans sammensatte personlighet til uttrykk i Sonatorek («Sønnetapet»), minnediktet over hans kjæreste sønner Gunnar og Bodvar. «

Et utdrag fra Sonetapet:

Tungt det er
tunga å røra;
eg orkar mest ikkje
anden å draga.
Det er ikkje von
eg vinn å kveda,
frå djupet i hugen
henta opp kvedskap.


D´er vandt å føra
fram or brystet
skaldskap gild,
som gudar henta
årle i tida
frå Jotunheim.
Sorg og trege
tyngjer på sinnet.


Aldri så snart
emna eg på det,
og skaldskap livna
lastelaus,
da høyrer eg havet
ved haugen marma,
der frendane mine
eg førte til grava.



Jeg har skrevet flere innlegg om diktene til Kolbein Falkeid, blant annet dette:

Da jeg leste diktsamlingen, var Egil Skallagrimson bare et navn. Nå begynner han å ta form som noe mer enn et navn. Og da er det interessant å finne dette diktet som jeg ikke la merke til sist:  

Egil Skallagrimsson av Kolbein Falkeid

Du sa ikke et ord, tung og svart

gikk du inn i det trange sengekottet
og boltet døra etter deg.

Jeg ser deg for meg der inne:
Mørkets sanger og smed.
Glødende år hadde du støtt halt ut av essa,
hamret til spyd og kjørt fresende i snøen.

Våpnene tok du ikke med deg nå, bare viljen.
I kottet strakk den til
når du og Døden skulle dra i viking sammen.

Klok var din datter Torgerd som narret deg ut.
Med «Sønnetapet», diktet om den drukne Bodvar,
tok du selv tak i gitteret foran hjertet ditt
og brakk det vekk.

Men var du ikke en hvitskjegget olding etterpå?
Ikke en kjeft gikk av veien for deg på tunet mer.
Bare spurv og glede.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar