Fra Del 1
Gamlelandet
«Ulv var en rik mann både på jord og i
løsøre. Han tok lendmanns rett, liksom forfedrene hans hadde hatt, og ble en
mektig mann.
Det er sagt at Ulv var en drivende
bonde. Han hadde for skikk å stå opp i otten og går rundt til gardsfolkene og
håndverkerne sine, og se over buskapene og åkrene, og stundom var han i samtale
med folk som trengte hans råd; og klok som han var, fant han gode råd for alt.
Men hver dag når det led mot kveld, ble
han folkestygg, så det var ikke mange som fikk vekslet et ord med han. Han ble
tidlige søvntung om kvelden, og det ordet gikk at han var ram til å skifte ham.
Han ble kalt for Kveld-Ulv.
Kveldulv og Salbjørg hadde to sønner.
Den eldste Torolv, den yngste Grim. Som de vokste opp, ble de store og sterke
begge to akkurat som far deres. Torolv var en særs vakker og forseg kar. Han
lignet på morsfolket sitt, var glad og lettlynt og gavmild. Han var en mann som
det stod vær av, hva han så gjorde, ærekjær og dverv til gagns. Alle likte han
godt.
Grim var svart i hår og bryn, og stygg.
Lik far sin både i skinn og sinn. Han var en gild arbeidsdriver, hadde et godt
håndlag, enten den nå var tres eller jern han arbeidde i, og var en makeløs god
smed. Om vintrene lå han ofte på sildefiske med notbåt og hadde mange huskarer
under seg.
Da Torolv var i tyveårsalderen, rustet
han seg til hærferd, og Kveldulv ga ham et langskip…»
Imens Torolv er i viking skjer det noe; Harald Hårfagre, vil legge landet under seg.
«Harald, sønn til Halvdan Svarte, hadde
tatt arv etter far sin øst i Viken. Han hadde svoret på at han hverken skulle
skjære eller kjemme håret sitt før han ble enevoldskonge over Norge. Han ble
kalt Harald Luva.»
Kveldulv og sønnene bor i Firdafylket.
Harald legger under seg fylke etter fylke. De lendmenn og storbønder han
mistenker for å kunne gjøre motstand mot han får valget om å bli hans
tjenestemann eller forlate Norge, noe mange velger å gjøre. Harald vil at
Kveldulv skal komme til han. Kveldulv svarer sendemennene han er for gammel til
å ligge om bord i hærskip. Heller ikke Grim vil dra til kongen. Etter en ny
runde med sendemenn, gir Kveldulv beskjed om at om når Torolv kommer hjem fra viking til
sommeren, kan han være interessert. Når
Torolv kommer hjem stiller han seg positiv til å dra. Kveldulv tror at
det å følge kongen kan ende med døden.
«Da går det helt annerledes,» sier
Torolv «enn jeg tror; for jeg venter med den største heder av ham, og her er
fullrådd på å dra til kongen og bli hans mann. Og det jeg har spurt i hirden
hans fins bare grepa karer, og det gildeste jeg kan ønske meg, er å bli med i
den flokken, om de vil ta imot meg. Det er sørget bedre for de mennene enn for
noen andre i dette landet. Om kongen har jeg hørt sagt at han er gavmild over
all måte mot mennene sine, og at han ikke er mindre rundhåndet når det gjelder
å gi framgang og makt til dem som han synes skikket til slikt. Men om alle dem
som snur vrangsiden til og vil slutte seg til ham i vennskap, har jeg spurt at
de aldri blir noe til karer: somme rømmer av landet, og andre blir leilendinger.
Jeg synes det er rart, far, så klok og ærekjær mann som du er, at du ikke med
takk tar imot den hederen kongen bød deg. Men om så er at du kjenner deg viss
på at vi vil få ulykke av denne kongen og at han vil være vår uvenn, hvorfor fór du da ikke til kamp mot ham sammen med den kongen du før hadde
svoret din tjeneste? Ingenting sømmer seg nå mindre, synes jeg enn å være
hverken hans venne eller uvenn.
«Det gikk den gang», sier Kveldulv;
«akkurat som jeg tenkte: at det ikke ville bli noen seiersferd de fór som sloss mot Harald Luva nord på Møre. Og like sannspådd vil det
vise seg å være at Harald kommer til å bli mine frender til stor skade. Men du
Torolv, vil nok selv rå for hva du gjør. Og jeg er ikke redd for at du vil
synes for stutt, om du kommer i Haralds hirdmannsflokk, eller ikke te deg
jevngod med de beste, der mot og manndom røynes; men akt deg, så du ikke går
for vidt og gir deg i kast med dine overmenn. – Men du kommer nok til å stagge
deg, kjenner jeg deg rett.»
Torolv blir tatt opp i kongens hird og får
både framgang og rikdom ved å slutte seg til Harald. Men så viser det seg at
han har arvet et problem. To menn som mener de urettmessig er fratatt sin arv
henvender seg til Torolv. Men Torolv sier at etter det han kjenner til er de
kun frillesønner som ikke har krav på arv. Mennene, Hilderidsønnene Hårek og
Rørek, ber kongen gjeste seg. Under dette besøker planter de et frø om at
Torolv har planer om å svike kongen. Det de kan fortelle fester seg hos kongen.
Det ender meg at kongen gir Hilderidsønnene tilsynet med gården de mener er
deres farsarv. Torolv flytter til Sandnes, gården han har arvet av ektefellens
far. Men det er ikke nok, Torolv blir for mektig og blir drept, og det er
kongen som gir han banesåret.
Grim var i midten av tyveårene alt blitt
skallet, derfor ble han kalt Skallagrim:
«Til Kveldulv kom den tidende at Torolv,
sønn hans, var falt. Dette gikk så hardt inn på ham, at han la seg til sengs av
sorg og alderdom. Skallagrim kom ofte til ham, og prøvde å få ham på andre
tanker, sa alt annet var høveligere enn å legge seg til sengs som en annen stakkar.»
Skallagrim foreslår at broren hevnes. Han lar
seg overbevise om å fare til kongen for å prøve å få bøter. Kongen ønsker at
Skallagrim går inn i hirden hans. Er kongen fornøyd med Skallagrim kan han få bøter
for broren eller annen heder. Skallagrim svarer kongen:
«Alle vet hvor meget mere til kar
Torolv var enn jeg i alle deler, og likevel rakk lykken han ikke til, konge, i
din tjeneste. Mitt valg blir derfor dette ikke. Jeg vil ikke tjene deg, fordi
jeg vet at jeg ikke vil ha lykken med meg til å yte deg den tjeneste som jeg
gjerne ville, og deg verdig er. Enda mindre lag har jeg til det, er jeg redd,
en Torolv hadde.»
Kongen blir sint, og det er så vidt
Skallagrim unngår å bli drept.
«Kveldulv og Skallagrim rødde ofte om
hva de nå helst skulle gjøre, og entes om alt. Der i landet kunne de ikke bli værende,
sa de, like lite som andre som var kommet på kant med kongen. Likest var det,
mente de, å dra fra landet, og de tykte det måtte være gildt å fare til Island;
for det var et slikt godt land, ble det sagt. Dit var nå alt venner og
kjenninger av dem reist, for Ingolv Ørnsson og følgesmennene hans hadde tatt
seg land og bustad på Island. Jord fikk en der for ingenting, og bygde hvor en
ville. Og den ting stod fast for dem, at de fikk gi opp garden sin og dra fra landet.»
De drar fra Island. Kveldulv dør på turen
over. På Island blir Egil Skallagrimson født:
«Men Skallagrim og Bera fikk enda en
sønn. De øste vatn over ham og ga ham navn, kalte ham Egil. Som han vokste til,
kunne en tidlig se på ham at han ville bli stygg til gagns og lik far sin,
svart i hår. Og da han var tre år gamme var han likeså stor og sterk som andre
guttunger på seks og syv, og han var tidlig taleferm og ordhitten. I leik med
andre ungdommer var han en lei stritagg.»
Stritagg og fryktet skal Egil Skallagrimsson
bli hele livet og det er hans livshistorie vi følger i resten av sagaen. En fortelling om en brutal mann som er en del av norsk
historie.
Utgaven jeg har lest er fra 1970 og er
illustrert av Olav Bjørgum. Jeg har tidligere skrevet om Egil Skallagrimsson i
innlegget:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar