En smakebit på søndag fra Major Pettigrew’s last stand

Det tar sin tid å lese engelske bøker for meg. Det er så mange engelske gloser jeg ikke kan/har glemt. Og i romanen Major Pettigrew’s last stand skrevet av Helen Simonson er det nye gloser som ikke var i de andre bøkene. Her befinner vi oss på den engelske landsbygda og ikke i Brick Lane i London som den forrige boken jeg leste på engelsk. Og en helt annen handling.

På norsk har denne romanen fått tittelen  Majorens siste forelskelse og handlingen beskrives slik:

«Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et tradisjonelt liv i den erkebritiske landsbyen Edgecombe St Mary. Da broren hans dør innleder han et uventet vennskap med landsbyens pakistanske butikkinnehaver, fru Ali. Det nye vennskapet overrasker både ham selv, sønnen og resten av landsbyen.»

Smakebiten er der majoren viser fru Ali hagen sin:

“It is so beautiful here," she said at last, cupping her chin in one

hand.

"It's just a small view," he said, "but for some reason I never tire of

coming out in the evening to watch the sun leaving the fields."

" I don't believe the greatest views in the world are great because

they are vast or exotic," she said. " I think their power comes from the

knowledge that they do not change. You look at them and you know

they have been the same for a thousand years."

"And yet how suddenly they can become new again when you see

them through someone else's eyes," he said. "The eyes of a new

friend, for example." She turned to look at him, her face in shadow;

the moment hung between them.”

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten , klikker du på bildet som kommer nå: