Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen

Privat foto

«Vi hadde flytta til byar. Vi studerte. Vi gjekk på pub. Vi diskuterte ting vi ikkje hadde greie på, til langt på natt. Vi saug til oss kultur vi eigentlig ikkje likte. Vi gjekk i sentrumsgater. Vi fekk nye venner, ny smak  og nye rundar med servering. I det heile tatt: Vi dreiv på. Eg meinte – og meiner framleis - at det meste av det beste livet har å by på inkluderer folk, gjerne mykje folk, og mykje lyd. Og at når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt. Vi flytta til byen, brukte byen, likte byen og såg oss ikkje tilbake. Vi var mange som hadde det sånn.

Men.

Dei fleste har det jo ikkje sånn resten av livet.

Dette går over. Det er det. Når du er ferdig med studia eller kva det no er du bruker som unnskyldning for å flytte til ein by. Når du blir vaksen, slår deg til ro, skrur ned tempoet. Då skjer det noko. Da får du andre verdiar.

Då kjem du plutselig på at du eigentlig elskar naturen.

Dette har skjedd nesten alle eg kjenner. Men ikkje meg.»

Jeg har stått lenge i bibliotek-kø for å låne og lese boken til Are Kalvø  Hyttebok frå helvete. En komikers motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen. 

Mitt i blinken for meg som undrer meg over mye rundt de nye trendene med at alle nå er blitt naturmennesker. Jeg tenker at nordmenn liker å gå i flokk, og trenden kommer til å avta som andre trender.

Nå er jeg ikke så urban som Are Kalvø. Jeg bor landlig til, trives ved sjøen og er ikke sikker på om jeg ville trives å bo i en by. Ihvertfall ikke Oslo der han bor. Men jeg kjenner at når jeg kommer til London da våkner det urbane i meg.

Jeg synes Are Kalvø er veldig morsom både muntlig og skriftlig. Jeg hører stemmen hans når jeg leser de morsomme betraktningene og turene han drar på for å forstå vennene han har mistet til naturen. Det var mye å le av, og det er fordi det er mye gjenkjennelse. Blant annet skrytingen som foregår i fjellheimen.

For ja, jeg har gått på fjelltur og bodd på Dnt-hytter. En av de tingene jeg husker jeg undret meg over, var hvorfor det var viktig å ha tung sekk. Nærmest en konkurranse. I beste fall var antall kilo som mange påsto de gikk rundt med skryt, i verste fall ren løgn. Så ja, jeg har samme erfaring som Kalvø selv om tung sekk ikke er tema i boken. Tung sekk er også et måleinstrument på enkelte etapper i TV-serien 71 grader nord. Uforsvarlig synes jeg i mange tilfeller. De første fjellturene bodde vi i telt, og hadde i tillegg med mat som medførte en tung sekk. Etterhvert ble det et krav fra meg at det giddet jeg ikke dersom det skulle bli fjelltur. Etter det overnattet vi og spiste på hyttene. Men som Are Kalvø erfarer, det er mye dårlig vær i fjellet. Mye tåke og lite utsikt er det ofte. Mye bra var det å oppleve på mine fjellturer, og opplevelser jeg kunne vært foruten. Det siste er årsaken til at  jeg ikke lengter opp på fjellet. Det er mye fin natur og utsikt i lavlandet også.

Kagge forlag beskriver boken som ble utgitt i 2018 slik:

"Are Kalvø vaks opp midt i eit postkort på Vestlandet. Likevel har han aldri blitt ein naturens mann. Han flytta til byen og såg seg aldri tilbake. Dette har aldri vore eit problem. Før no.

For nokre år sidan begynte Kalvø å miste venner til naturen. Gode venner, som før alltid var med på pub for å prate tull, begynte plutselig å gå i fjellet, legge ut bilde av skispor, og i fullt alvor seie sånt som at det berre er i møte med naturen at du forstår kor liten du er. Ein dag måtte Kalvø innsjå at han ikkje hadde ein einaste facebook-venn som ikkje hadde lagt ut eitt einaste bilde av seg sjølv på eit fjell. For første gong sidan han blei tvinga til slikt på skulen, la Kalvø derfor ut på tur, på ski og til fots, for å finne igjen vennene sine. Og for å finne ut kva i alle dagar det er som skjer. Kva driv dei med på desse hyttene om kvelden? Kva snakkar dei om? Er det rom for å seie til nokon ein møter i fjellet at ein synest natur er oppskrytt? Eller blir det dårlig stemning då? Og kven reiser eigentlig frivillig på ferie til ein plass som heter Myggheim? «Hyttebok frå helvete» er ei svært morsom og litt sint bok om nordmenns merkelige forhold til naturen."