Privat foto
«Den siste gangen jeg sier god natt
til deg vet jeg ikke at det er siste gangen jeg gjør det. Om jeg hadde visst det
hadde jeg sannsynligvis lagt mer energi i avskjeden. Kysset deg, fortalt deg
hvor høyt jeg elsker deg, hvor lei jeg er meg for måten jeg har behandlet deg
på de siste månedene. Isteden løfter jeg forsiktig katten ut av Ivans bæresele
og slipper henne ned på gulvet. Sier at jeg tror at jeg går og legger meg hos
Ivan. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, vi vet begge to at han snart kommer til
å våkne og rope på meg, på melken i brystene mine. Du protesterer ikke. Med
blikket fortsatt festet til dataskjermen lar du meg gå og jeg gjør det, jeg går,
for aller siste gang går jeg fra deg. Jeg tror at vi skal ses i morgen tidlig.
Det gjør vi ikke. Vi ses aldri mer.
Den siste gangen jeg sms-er deg
handler det om Ivan, jeg skriver at jeg tror at han har nattskrekk og du svarer
ikke på sms-en. Jeg tenker at vi skal snakke mer om det i morgen.
Den siste natten jeg sovner, i et
soverom tilgrensende til ditt, sovner jeg i troen på at vi har tusentalls dager
foran oss. Det har vi ikke. Denne natten er vår siste natt sammen. Vi
tilbringer den ikke sammen.»
Romanen til Carolina Setterwall La oss håpe på det meste er
selvbiografisk. Den
var månedens bok i Bokklubben for noen uker siden:
«Det er en søndag i oktober,
Carolina og Aksel er trøtte etter en dårlig natts søvn. Stemningen er
ikke god. Aksel setter seg som vanlig med pc-en. Carolina
bestemmer seg for å legge seg på rommet til deres åtte måneder gamle
sønn. Neste morgen går hun inn til Aksel med sønnen i armene. Hun kan
ikke tro det hun ser: mannen hennes ligger død i sengen.«
Romanen er på 408 sider, den ble
utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Romanen handler om sjokket, sorgen og det å
måtte leve videre Vi får også vite om
livet med Aksel. Tvilen hun hadde om hans kjærlighet til henne var like sterk
som den hun kjente til han, og hvor ulike de var med hensyn til fremtiden. De
var på ulike steder i livet sitt. Han ville leve i nuet, hun ville hele tiden
fremover. Det var hun som ville kjøpe leilighet, ha kjæledyr og som ville ha
barn. Mars 2013:
«Vi har nærmet oss emnet for, men
aldri avsluttet samtalen ordentlig eller blitt enige. Tid har gått. Måneder har
blitt til år. Jeg har ikke vært tydelig, du har ikke vært lysten og det har
gjort for vondt å få oss gjennom hele samtalen fra start til slutt. Det har
føltes litt som å fri – hva gjør man hvis ens elskede takker nei til et frieri?
Jeg har ikke vært klar til å betale den prisen. Ikke før nå.
I år fyller jeg 35 og jeg vil ha et
barn. Jeg vet det. For lenge siden hevdet jeg at jeg ikke ville, for noen år
siden år siden sa jeg ikke visste, en stund senere lot jeg som om det ikke var
noen hast, men nå går det ikke lenger. Jeg vil ha et barn og hvis du ikke vil
ha barn med meg, eller i det minste prøve å få et, så kommer jeg til å måtte
forlate deg. Vi må snakke om det. Jeg har båret det inni meg for lenge og selv
så lite jeg har lyst til å belaste deg er du nødt til å være med i
regnestykket, det må opp og ut.»
Skyldfølelsen hun kjenner på om hun
presset han for hardt og om det kan ha medvirket til at hjertet hans sviktet
slik at han døde. Oktober 2014:
«Ute hos broren din brister det for
flere av oss. Vi veksler på å få gråteanfall. Ved kjøkkenbordet får jeg mitt første.
Jeg kan ikke la være å gråte høylytt, som et lite barn, og forklarer alle som
er samlet der – lillebroren din har sluttet seg til oss i likhet med mamma og
to av mine nærmeste venner - hvor ussel jeg har vært som menneske og kjæreste i
den siste tiden. Jeg er sikker på at det er jeg som har drept deg. Det er min
feil, om ikke direkte så i det minste indirekte, at du døde. Hjertet ditt orket
ikke belastningen av et liv sammen med meg. Aldri kunne jeg slutte å piske deg
fremover i et tempo du ikke trivdes med. Du signalerte flere ganger at du var
utmattet. Jeg fortsatte å drive på. Hjertet ditt brast leg fikk det til å
briste. Bokstavelig talt. Alt er min feil.Jeg kan aldri tilgi meg selv for
dette. Jeg har drept et menneske. jeg har drept Ivans far. Ivan kommer aldri
til å få en oppvekst med to foreldre nå. Alt er min feil.»
«Vi snakker med fangirl og skyldkjær
debutantforfatter Carolina Setterwall om forelskelse, sorg og om at det aldri
bare vil eksistere fine, snille og rene følelser i oss. Vi deler eselører og
lurer på hvorfor vi bærer traumer som smykker. Debutforfatteren svarer på noen
av sine egne spørsmål fra den gripende boken «La oss håpe på det beste».»
Romanen La oss håpe på det beste er en sterk og intens fortelling som de
fleste som leser kan gjenfinne noe fra eget liv selv om man ikke har opplevd det
samme som Carolina opplevde. Når en hendelse vi ikke
kan velge styrer våre liv inn på en annen vei enn den vi har sett for oss. Det
blir et annet bilde av livet vårt enn vi hadde håpet på. At vi må godta at det
livet vi lever ikke er det beste, men godt nok.
Jeg anbefaler romanen og jeg
anbefaler radioprogrammet.
Takk for flott tips, denne fikk jeg lyst til å lese.
SvarSlett