Engelen på det sjuende trinn (Angela's Ashes) – av Frank McCourt – en bok om en irsk barndom som gjorde inntrykk å lese

Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken. Han skriver blant annet dette:

«Engelen på det sjuende trinn er Frank McCourts memoarer opp til han er nitten år, og jeg sier med vilje memoarer og ikke sjølbiografi, for det fins et skille der, og om det skillet ikke egentlig fins, så lager jeg det herved, og sier at en sjølbiografi'er en rimelig detaljert rekonstruksjon og verifisering av et liv, mens memoarer er den godt voksnes indre bilde av et liv sånn som det var med hele den indre bomba intakt, foreløpig udetonert, men jeg trur at det Frank McCourt ville da han skreiv denne boka, var å sette en fyrstikk til lunta, han ville se den frese og brenne og nærme seg sprengstoffet, for så med stor lettelse se hele sulamitten blåse til himmels så han en gang for alle kunne få det ut av kroppen. Sånn sett er disse memoarene mye nærmere romanen enn den typen biografi jeg nevnte, og den kan godt leses som en roman så god som noen, eller ganske enkelt som ei fortelling. For det er det den er. Den bruker fortellingas virkemidler, ikke den akademiske biografiens, og da er det ikke alltid så viktig om Pendrill Street gikk til høyre for Beverley Road. Men jeg trur han har alt det riktig og. Og for bare å ha sagt det, i Engelen på det sjuende trinn er det en seriedetonasjon som på sin besynderlige måte er voldsomt vakker å se på og kjenne når det rister som verst, og det mest besynderlige av alt, det smeller uten bismak av sentimentalitet eller sentimentalitens tvilling: kynismen. Her er ingen bitterhet. Men smeller gjør det, for den som har hjerte i kroppen og gjenkjenner ei god bok når du har den i hendene.»

Jeg er enig med Per Petterson i beskrivelsen. Den smeller. Boken utløste gapskratt, raseri, undring, tristhet; en bok der jeg underveis har vært innom hele følelsesregisteret. Engelen på sjuende trinn starter slik:  

«Far og mor skulle ha holdt seg i New York, hvor de møttes og giftet seg med hverandre, og hvor jeg er født. I stedet drag de tilbake til Irland da jeg var fire, min bror Malachy tre, tvillingene Oliver og Eugene akkurat ett, og min søster Margaret død og borte.

Når jeg ser tilbake på barndommen min, fatter jeg ikke at jeg slapp levende fra det. Selvfølgelig var det en ulykkelig barndom: Lykkelige barndommer er ikke mye å samle på. Verre enn en normalt ulykkelig barndom er en ulykkelig irsk barndom, og enda verre er en ulykkelig irskkatolsk barndom.

Overalt skryter folk og jamrer seg over de første leveårenes bedrøvelighet, men det er ingenting som kan sammenlignes med den irske versjonen: fattigdommen; den udugelige, skravlete, alkoholiserte faren; den gudfryktige, sønderknuste moren som sitter og stønner ved peisen; svulstige prester; tyranniske lærere; engelskmennene og alt det forferdelige de har gjort mot oss i åtte hundre lange år. Framfor alt - vi var våte.»

Dagen etter at Frank McCourt døde, siterer Dagbladet i denne artikkelen forfatteren:

«- Mange er sure på meg i Limerick. De mener jeg lyver og svartmaler forholdene i min barndom. De liker rett og slett ikke at det utfattige Irland beskrives uten omsvøp, fortalte han.»

Jeg tror ikke det er mulig å fantasere seg til fortellingen i boken. Det er nok derfor den blir så gripende å lese. For å komme ut av en slik barndom med livet i behold, må en ha humoristisk sans. For å kunne skrive om en slik barndom må en ha humoristisk sans. Per Petterson anbefaler boken til andre lesere. Jeg anbefaler den videre. Det skrives ikke mange slike bøker. Skulle ønske jeg hadde lest den før jeg reiste til Irland i 2016.